pauliord


Legg igjen en kommentar

Sommertilbud i kø, hva synes du?

Det begynner med Basketskolen i Tønsberg uken etter skoleslutt. Så går det slag i slag gjennom sommeren og frem mot sesongstart. Når de første seriekampene spilles i oktober, har yngre spillere kunnet velge og vrake i bøttevis av sommerskoler/basketcamper.

13557682_1614449085550190_2168568195663989248_n

Jeg har hørt mye bra om sommerskolen til Bøler, men jeg har aldri vært der så jeg vet ikke hva den inneholder.  Noen som vet..?

Noen har ikke rotet seg til å være med på noe som helst, mens andre har fråtset i tilbudene og vært med på 2-3 arrangementer før sesongen starter. Basketskolen i Tønsberg er fortsatt den dominerende aktøren – i år med 360 deltagere! I den andre enden av sommeren finner du Elite Basketball Camp i Bergen, med instruktører som er tilknyttet NBA-lag.

Og innimellom: Sommerbasket i regi av Bøler, Asker Basketcamp, Ulriken Eagles basketskole og Høybråtens preseason camp. De som følger med på FB-siden «Norsk Basket» kan ikke ha unngått å se at det arrangeres «Yes, I can» i Arendal, og Rintch’ «Norway International Summer Basketball Festival 2016». Faktisk har det vært vanskelig å finne andre poster på Norsk Basket, de har druknet i markedsføringen av disse to…

Det er flott med så mange tilbud til treningslystne, og arrangementene har ganske sikkert sine særtrekk. Men det vet jeg altfor lite om.

Jeg har alltid hatt lyst til å reise litt rundt for å være flue på veggen – for å se ved selvsyn hva sommeraktivitetene tilbyr. Men foreløpig er det blitt med tanken.

Derfor ber jeg om hjelp til å kartlegge tilbudene. Jeg inviterer alle som har deltatt på ett eller flere arrangementer om å sende meg noen linjer om hva de har opplevd.

  • Hva synes du om det du var med på?
  • Gode instruktører?
  • Bra opplegg, nok trening eller for mye trening?
  • Mat?
  • Overnatting?
  • Noe du savnet?
  • Noe som var kjedelig eller ekstra kult?

Jeg tar imot alt du kan fortelle, og for å få deg i gang kommer jeg til å trekke ut to stykker som får en fritt valgt cap fra Snapback.

Send meg en mail til pal.berg.bb@gmail.com, eller en melding på Messenger.


Legg igjen en kommentar

«God sommer! Husk regionsperre»

For litt siden fikk jeg sommerhilsen fra banken min der de minner meg på at kredittkortet er sperret i noen land hvis jeg ikke gjør noe med det. For meg har det vært verre at jeg er blitt minnet på regionsperre i Norge, fem ganger forrige sesong. Jeg kom til kort alle fem ganger, og kan ikke gjøre noe med det.

Vi erkjenner vel alle at basketball fortsatt er en liten idrett i Norge. Med potensiale? Javisst, men da må vi være flinke i vårt daglige arbeid. Jeg tror det er fint og smart om vi streber etter smidige og pragmatiske løsninger snarere enn å sprengri prinsipper.
Regelryttere hører kanskje snarere hjemme i Rytterforbundet (som forresten har 36 000 medlemmer i Norge…).
Kanskje fremstår dette som i overkant sytete. Men jeg tar sjansen. Hvis det kan bidra til en litt annen approach i sesongen som kommer er det verdt det.

 Regionsperre, episode 1:
Det begynte uken etter høstferien 2015. Det var klart for første seriekamp, mot Nordstrand.
Vi hadde fått en ny spiller fra en av naboklubbene, og både forholdet til den gamle klubben og overgangssøknaden var fikset for lenge siden. Trodde jeg.
Men det er viktig ikke å tro – man må vite. Derfor forsøkte jeg normal prosedyre for å finne ut av det:
Man sjekker på nettet – det er jo der all info ligger i 2015/16. Men siden med overganger i regionen ekisisterte ikke. Jeg får vite at «oversikt over overganger vil bli lagt ut så snart vår nye nettsideløsning er operativ».
Tilsvarende side har alltid ligget også på basket.no. Men heller ikke der var det noe som var a jourført. En SMS fra forbundet forteller at siden er «ikke oppdatert på en uke grunnet sykdom».
Der og da var altså gode råd dyre, og vi valgte å la vår nye spiller få tid på gulvet. Når du er 13 år gammel føles det nok viktigere å få spille enn å bli offer for rot i papirer og mangefulle nettsider.
Vi vant kampen. Ganske overbevisende også. Men for ordens skyld sender jeg en mail til regionen der jeg gjør oppmerksom på at vi har latt ham spille. For å gjør en lang historie kort: Regionen dømmer oss til å tape kampen på w.o. Enkelte Nordstrand-foreldre blir opprørt og forbannet: «Vi vil ikke vinne kamper på den måten».
Det nærmeste regionen kommer beklagelse er dette: « At informasjonsbehovet fra klubbens side ikke er dekket tilfredsstillende av oss beklager vi selvsagt, men her må klubben ta innover seg de faktiske forhold.»
Vel, de faktiske forhold er at informasjonen suger.
Det var min første erfaring med regionen forrige sesong. Men det skulle ikke bli den siste.

Regionsperre, episode 2:
I november opplever jeg at spillere er blanke i øynene av tårer under en kamp. Det viser seg at en av motspillerne ikke bare har slengt med leppa under kampen, men han har nok slengt med mye annet rart også. Jeg opplever det som såpass grovt at vi rapporter det til regionen.
Det går som det må gå i sånne saker: Man sjekker med begge parter, og det ender med påstand mot påstand. Det er ikke stort å gjøre med det. Men regionen skriver:

«Det du beskriver her er meget alvorlig og må følges opp videre. Oppførsel som dette skal absolutt ikke forekomme på en basketballbane eller i forbindelse med et arrangement i regi av NBBF.»

Så skulle man tro dette bar bud om at sånne henvedelser ville bli tatt på alvor. Men etter noen mailer fram og tilbake i systemet blir det ikke noe mer av det. Og videre – problemløsing på høyt nivå:

«Dersom du ønsker en prat med lagkontakt fra xxx ang. erfaringene fra kampen i Nadderudhallen er du velkommen til å ringe ham».

Wow! Det gjør nok susen etter at lagkontakten allerede hadde benektet at det fant sted.
Derfor var det jo lov å håpe og tro at regionen ville stille med observatør neste gang disse to lagene møttes.
Men nei.
Ingen kom, og dommerne var heller ikke orientert om at dette hadde vært litt betent første gang lagene møttes.
Ikke overraskende skjedde det samme igjen og to spillere bryter ut i gråt.
«… meget alvorlig…» skrev regionen, og fulgte ikke opp.

Regionsperre, episode 3:
Vi drar med laget til Lundaspelen nyttårshelgen, og har meldt på to lag i turneringen. Men vi er egentlig litt for få til å betjene to lag, og har invitert med oss en spiller fra annen klubb.
Jeg spør regionen om vi kan få en slags tidsbegrenset spilletillatelse for denne spilleren – sånn i tilfelle det skulle bli spørsmål om klubbtilhørighet i Lundaspelen. Det ville jo være litt dumt om vår gjestespiller skulle reise 60 mil for å få spillenekt.
Men henvendelsen fører ikke frem. Regionen verken kan eller vil hjelpe.
Jeg foreslår en uangripelig formulering som hadde gjort susen for oss. Jeg spør om vi kan få med oss noe sånt som dette:

«Det norske basketballmiljøet er lite, og i noen årsklasser er det få gode lag. Derfor synes vi prinsipielt at det er fint når spillere og lag søker nye utfordringer – som for eksempel deltagelse i Lundaspelen. NN er et stort talent som spiller for XX i den norske serien., Men han ønsker seg nye utfordringer og har takket ja til å bli med EB85 til Lundaspelen. Dette er et samarbeid på tvers av klubbtilhørighet som vi i Region Øst ser positivt på. NN har ikke mulighet til å spille for EB85 i den norske serien, men vi har ingen innvendinger mot hans deltagelse for EB85 i Lundaspelen dersom turneringsledelsen er komfortable med det.»

Men svaret er fortsatt nei. Vi reiser, og det går heldigvis bra.

Regionsperre, episode 4:
Vi har behov for å få omberammet en seriekamp. Vi har problemer med å stille et fornuftig lag til kampen. Jeg sender for sikkerhets skyld en SMS ettersom det nærmer seg tidsfristen: Omberamming må meldes inn senest 72 timer før kampstart. Det er litt mer enn 73 timer igjen når jeg sender forespørselen.
Dagen etter får vi svar:

«Beklager at du ikke har fått svar på din sms. Det er dessverre ikke mulig å omberamme onsdagens kamp. Kamper omberammes ikke mindre enn 72 timer før kampstart.»

Regionsperre, episode 5:
Vi har aller mest lyst til å spille ball – og helst på et så riktig nivå som mulig. Derfor har vi ønsket oss lag både i G15 VEST og i G15 ELITE kommende sesong. Men nye regler har gjort det umulig. For oss handlet det om ca. 5-6 spillere som vlile hatt godt av å spille G15 VEST snarere enn i eliteserien. Men de er altså såpass få at vi av og til ville vært avhengig av å låne med oss en G15 ELITE-spiller – dersom sykdom eller fravær gjorde det umulig å stille lag.
Derfor søkte vi om dispensasjon der vi presiserte at det utelukkende handlet om påfyll hvis vi ellers ikke kunne stille lag. Hva tror du svaret ble?
Ja, nettopp – det ble nei.

Jeg forteller av og til om disse opplevelsene i miljøet, og blir møtt med vantro hoderysting. Og får historier i retur. For eksempel om da en sentral skikkelse i styre og stell dømmer i en 13-års-serie. En forelder har hatt ansvaret for å lagoppstillingen på skjema, men har glemt å føre opp en av spillerne. Det er jo ikke verre enn å få ham på skjemaet når feilen oppdages. Men nei: Han får ikke spille, og lagleder får i stedet teknisk foul. En 13-åring som nektes spilletid fordi en ubetydelig feil blir avdekket!?!
Det er altså sånn noen tror norsk basketball skal bli større, og det er sånn vi skal få unge spillere til å kjenne på gleden og entusiasmen.
Det kommer til å ta lang tid å få flere medlemmer enn Rytterforbundet, men hvis vi fortsetter å ri prinsipper er vi der snart.
Et eller annet sted i regelverket står det kanskje at det er forbudt å bruke huet, men jeg tviler.

Skjermbilde 2016-07-08 kl. 12.33.19


Legg igjen en kommentar

Max Mats

Dette er en svært annerledes blogg. Den handler om én eneste person, og om hvordan andre oppfatter ham.

 

11035291_931257903584968_7801406011761468277_n

Mats til venstre: Glad, gærn godgutt.  Dette er din blogg.

På Basketskolen treffer vi ham hver dag – som trener, som ablegøyemaker, som venn. Og på kvelden som forsvarskjempe når coachene spiller mot hverandre.

Av og til møter man mennesker som gjør inntrykk. I basketballmiljøet treffer jeg dem hele tiden. Og jeg synes det er fint å kunne framsnakke enkelte.

Mats Selboe er en sånn kar. En kar å bli glad av, og en kar å bli glad i.

For dere som ikke kjenner han: Han er en av landets aller beste individuelle forsvarsspillere med hele karrieren bygget i Kjelsås. Eventyret endte med ett U16-gull og to U19-gull. Nå spiller han for Centrum, og sannelig – det ble gull av det også selv om han neppe vil påstå å ha vært helt sentral i BLNO-gullet.

Så kan du spørre hvorfor i all verden jeg ønsker å forgylle en av mange. Tja, egentlig ingen annen grunn enn at det er gull å være rundt ham. Jeg blir kort og godt glad av Mats. Det er mange bra folk i norsk basletball.

Her er resultatet av en liten enquete på Basketskolen i går. Oppgaven var enkel: Beskriv Mats med få ord.

Øivind sier:
En distré kjernekar som er glad hele tiden. En inkluderende energibunt med et smil på lur. Imøtekommende og stiller alltid opp.

Rolf sier:
En humørspreder; en god gutt som tar vare på alle rundt seg
Basketskolen uten Mats ville vært en glad gutt mindre.

Ron sier:
Mats is a hyggelig kar, good with the kids, no complaints!
Energetic, positive og med glimt i øyet. (Ja, en blanding norsk og engelsk…)

Stian sier:
Full av energi. Flink med unger, flink med meg. Ryddig, men distré. På banen?
Flink i forsvar og en «jævel» på offensive returer. Arbeidsjern av de sjeldne.

Djo Loo Yele sier:
Great kid, has basketball knowledge, good leader

Jakob sier:
Åpen for alle, ikke mye slemt i ham. Gærn på banen. Gærn uansett
Arbeidsmoral som gjør at han aldri gir seg før han er ferdig med det han skal

Torgrim sier:
Entusiastisk, vimsete, alltid godt humør

Dag sier:
Oppegående gutt, samvittighetsfull, pliktoppfyllende, ekstremt varmt og med stort fang

Falk sier:
Positiv, utadvendt, halvgal.

Skoledeltagere sier:
Spontan, energisk, stor i kjeften, sprudlende, blid, gir F i hva andre tenker, humørspreder, veldig kul, underholdende, kjernekar, snill. Hyggelig, gærn og full av dansetrinn og danselyst.

Keep up the good work, Mats!


Legg igjen en kommentar

Stienerskolen

IMG_3622Den siste bestemannsprisen er nettopp delt ut: Klokken har såvidt passert 14.00, og 175 deltagere på Basketskolen i Tønsberg er på vei hjem, eller på vei inn i en ny periode. I forrige århundre utvekslet man telefonnumre eller adresser. Nå «adder» deltagerne hverandre på Facebook. Nye vennskap er etablert.

Den neste gruppen er allerede i ferd med å innta Slagenhallen og Presterød ungdomsskole. Om snaut to timer braker det løs i gjen. Denne gangen med 180 deltagere.

For Jan og Dag Stien er dagene i juni og juli knallhard jobbing, men fantastisk moro. De to dro i gang Basketskolen i 1980 sammen med andre entusiaster. Siden den gangen har Basketskolen vært arrangert 37 ganger.

Opprinnelig i Grimstad. Men også i Risør, på Tjøme og Nøtterøy – og nå altså i Tønsberg. Dette er Stien opp og i mente: Det er Tom, Audun, Henning, Marit, Anders, Espen. Rene Stienerskolen.

Men det er mer: Hit kommer landslagsspillere og meritterte trenere tilbake hvert år. Dersom Basketskolen hadde stilt med landslag for Norge hadde det vært et av de sterkeste noen sinne: Anders og Espen Stien, Torgrim Sommerfeldt, Magnus Midtvedt, Stian Emil Berg, Stian Mjøs og Øivind Lundestad. Nå er de trenere for 180 talenter. Sammen med svært gamle folk i gamet – som Per Tøien, Ron Billengslea og undertegnede.

Så er det et betimelig spørsmål: Hvorfor i all verden gjør Jan og Dag dette. Hvert år. Hvorfor stjeler de tid av egen sommerferie for å betjene starten på andres ferie?

Hva er det fascinerende ved å få telefoner fra foreldre. Hele tiden. Fra morgen til kveld. Foreldre som er bekymret for sin sønn eller datter. Som har ringt hjem og fortalt at det er bråk på rommet. Som ikke har kommet på gruppe med sine venner eller venninner. Som har mistet lommeboken eller mobiltelefonen.

I forgårs var dagens siste gjøremål å dra på leting etter en telefon som var sporet via “Find My iPhone”. Den skulle befinne seg på en skogsvei noen hundre meter fra hallen. Etter 45 minutters resultatløs leting kunne Jan og Dag legge seg nedpå. (Telefonne ble funnet i en kkonvolutt i kiosken. Deltagerne hadde glemt at han la den der…)

– Vi burde skrevet bok om alt som har skjedd gjennom 37 år, smiler Dag.

– Det hadde blitt morsom lesning.

Jan og Dag kan sannsynligvis mer om norsk ungdom enn de fleste andre. Og de kan ett og annet om en utvikling vi alle har vært med på, men som vi kanskje ikke reflekterer over.

– Tidligere sendte foreldre barna sine på sommerleir – enten det var til Hudøy eller idrettsleir et annet sted. Barna ble vinket av gårde, og ingen hørte fram dem før de var vel hjemme igjen, sier Dag.

– Da hadde de historie å fortelle, og inntrykk å formidle. Nesten alltid positivt. Nå er foreldrene med hele tiden. Mobiltelefonen er med overalt og mor og far får vite alt . Umiddelbart. Og på godt og vondt. Og kanskje særlig hvis noe er galt. Det har vært en ny virkelighet å måtte forholde seg til, sier Dag men legger til at det er fantastisk morsomt og givende. Og legger til at generasjonen spillere som er på Basketskolen nå er flott å ha med å gjøre. Noen av oss som har vært med lenge husker godt episoder fra Risør-tiden da enkelte deltragere så sitt snitt til å stikke på by’n. Det skjedde litt for ofte til at det var morsomt.

Men nå går dette overraskende smooth for seg. Når 350 unge er samlet på ett sted over en uke skulle det bare mangel om det ikke skjedde ett og annet. Et uhell her, litt hjemlengsel der. En vond finger. Et overtråkk.

Det er umulig å få kvalitetstid med arrangørene før den siste deltageren er i seng og det siste rommet har falt til ro. Det er sjelden før midnatt.

Da blir det kanskje noe sårt tiltrengte timer på øyet før en ny dag venter. Med mindre alarmen går i hallen. Det gjør den titt og ofte. Eller lokale jyplinger vil lage kvalm for deltagerne som forsøker å sove .

Sånne ting er en del av Basketkolen i Tønsberg. Det har vært sånn i 37 år og det stopper neppe her: Deltagerne vil tilbake og trenerne vil tilbake. Vi vil være sammen, spise sammen, sove sammen sludre og sladre sammen.

Det er norsk basketball på sitt aller beste.

Takk Jan og Dag!

IMG_3633

 


Legg igjen en kommentar

Hektisk intervju med yr gjeng

IMG_3610

Bra gjeng, bare trenere – den eneste gangen de klarte å holde munn: 2 x Herman, Thomas, Vegard, Fredrik, Nicolai, Tage, Alexander og Morten.  Og selvfølgelig verdens beste trener, Stian Emil (bak til venstre) og verdens kuleste trener Mats.

Her er et seriøst forsøk på å skrive en blogg i intervjuform fra Basketskolen 2016. Dag 2 skal vise seg å være vrien.

Jeg gjør et hederlig forsøk på å presentere et lite tverrsnitt av deltagerne på Basketskolen. Fra de aller yngste til de eldste. I første periode har jeg 175 å velge mellom, og dag 2 har jeg sett meg ut 9 yre karer fra EB85. Det blir blir en krevende, men underholdende, øvelse:

Det er en opprømt gjeng av 03 og 04-gutter som har reist sammen til Tønsberg. Uten voksent følge: Og akkurat det synes å være populært: De er røde i kinnene og heite i toppen. Og alle 9 har diaré etter to dager. Munndiaré…

Om de har lært noe på Basketskolen?

– Ja, masse! Vi har lært forsvar og skudd!

– Vi har lært om screen og om å finne rom. Spacing heter det visst.

– Vi har lært alt som er bra med basketball, oppsummerer tredjemann

Jeg får vite at den som lærer bort alt er en dritgod trener, den beste skjønner jeg. Stian Emil får bra skussmål av 9er-banden som gjør intervjuet litt utfordrende ettersom de stadig forsvinner ut i kafeteraien for å finne mer mat. Til slutt vet jeg egentlig ikke hvem jeg snakker med, men praten går kontinuerlig likevel. Som en slags stafett.

– Neste sesong skal vi spille serie for første gang, får jeg vite. To serier til og med.

Dette er en blanding av 03 og 04 gutter og de deltar i begge serier. Og de trenes av foreldre: Jon Halvor og Svein har delt treneransvaret denne sesongen, og tilbudet har vært populært. Så vellykket at laget har holdt det gående med sommertreninger helt frem til avreise til Tønsberg.

Morten er den ferskeste og har spilt basketball i bare noen uker. Men på Basketskolen skulle han. Fredrik er “veteranen” i laget, allerede med fire år som aktiv utøver. Og det er selvfølgleig ikke bare basketball: Tage trener fotball opp til 5 ganger i uken i tillegg til basketballen. Men han digger basket også.

Intervjuet burde vært lenger og mer meningsfullt. Men de har ikke tid: De må av gårde for å sjekke inn på klasserommene før de skal tilbake og se oppvisningskamp med elitegruppene.

Det er hektisk på Basketskole. Det er mye å gjøre. Og det er litt deilig når mamma og pappa ikke er med…


2 kommentarer

Kule karer, kult sted

IMG_3596

Tre kule karer fra vest – og en fra øst: Sebastian, Kristoffer og Jonas har tatt turen fra Svelgen til Tønsberg – Torgrim Sommerfeldt hadde behagelig kort reisevei fra Drammen.

Når de skal spille seriekamper setter de seg i 7-seteren, mamma eller pappa kjører de 4 timene det tar på dårlige veier før de er i Bergen der motstanderne venter. Men 02-spillerne fra Svelgen klager ikke. De er vant til lange avstander, men trøster seg med at de bor på den kuleste plassen i Norge. Det sier i hvert fall Sebastian Hatleset.

Han er en av tre spillere fra Svelgen på Basketskolen i Tønsberg. Skjønt, Jonas Hovden bor i Florø men kjører så ofte han kan timen det tar til treninger i Svelgen. Det er nemlig ikke noe tilbud på hjemstedet.

Jonas er på Basketskolen for første gang, Kristoffer Sætren har vært her en gang tidligere mens Sebastian Hatleset er «veteran» med sitt fjerde besøk. Og i år blir basketskolen arrangert for 37.gang! Større enn noen sinne. Flere deltagere enn noen sinne. Og flere dedikerte trener enn noen gang tidligere.

– Det er kjekt. Det er gøy, er de tre enige om.

Og de er enige om at det er basketball som gjelder. Når du kommer fra en bygd med 1500 innbyggere og bare 60 elever på ungdomsskoen er ikke tilbudene så mange. Sebastian skater på si, mens Kristoffer er innom både fotball og volleyball. For Jonas er det bare basketball som gjelder.

I Tønsberg får de mer basketball på få dager enn på flere uker hjemme. De har ingen å spille mot lokalt og må altså kjøre de fire timene det tar til Bergen når de skal spille seriekamper. Og så kommer Bergenslagene på sine bortekamper i Svelgen.

To av gutta har gått hele veien på Basketskolen og er en del av elitegruppen Wang Team. Det betyr flere treninger og bedre motstand. Og det er jo nettopp derfor de har resit fra SVelgen til Tønsberg. For å møte likesinnede. For å prøve ferdigheter og utvikle ferdigheter.

I likhet med over 300 andre talenter fra hele Norge.

13501630_10153725912040983_5043224629782550131_n

Til samme bøttevis av erfaring blant trenerne på Basketskolen.

13507044_10153725912435983_6072760290782211979_n

 

 


Legg igjen en kommentar

Makten og æren

I slutten av mai skjer det noe i norsk basketball som 95% av basket-Norge ikke forholder seg til. Som de knapt har hørt om, og som de i hvert fall ikke gidder å bry seg med, eller om.

De fleste spillere «couldn’t care less».

Det er litt synd, for det er på «Tinget» det bestemmes hvordan norsk basketball skal se ut de neste to årene. Det er der maktmenneskene møtes for å avgjøre hvordan vår idrett skal drives videre.

«Tinget» er et møte som avholdes annet hvert år. Det som bestemmes der, kan ikke endres de neste to årene. I år er det sendt inn over 30 forslag som skal behandles, og stemmes over.

Maktmennesker, sier du? Hvem det er?

For deg som er en ung spiller, er treneren din det eneste maktmennesket du kjenner. Det er han eller hun som forteller deg hva og hvordan. Andre maktmennesker har du ikke hørt om. Hvis du spør et knippe tenåringer om hvem som er president i NBBF, er du heldig om du får ett riktig svar. Tror jeg.

Og det er fint. Sånn skal det være. For deg er det selvfølgelig helt uvesentlig at mannen på toppen heter Jan Hendrik Parmann.

Han er ett av flere maktmennesker i norsk basketball. Men det finnes flere, og for meg er dette listen over de mektigste i norsk basketball – fra 1 til 10:

  1. Hanne Sogn.
    Hanne er generalsekretær i basketballforbundet, og det er hun som er daglig leder i norsk basketball. Hun har ideer, hun har vyer og hun har gjennomføringsevne. Hun er gitt ansvaret for den daglige driften, og er dessuten en driftig dame.
  1. Jan Hendrik Parmann
    Er det underlig at vår øverste valgte leder ikke er på toppen av listen? Kanskje det, men Jan Hendrik er mer enn mann for store anledninger, store ord og forsøksvis diplomati enn en premissleverandør for fremtidig politikk. Jeg mistenker ham for å ha vært særdeles ukomfortabel da U18-stormen blåste som verst, men han har lært seg å lytte. Kanskje litt sent.
    Litt søtt er det jo at NBBF i sin årsrapport har tatt inn en oversikt over alle reiser i forbundets regi. Når vi kan lese at Jan Hendrik har vært på 71 reiser med en kostnad på litt over 300 000 kroner, viser det i hvert fall at man lærer av andres feil.
  1. Baard Stoller.
    Baard ble ansatt som landslagskooordinator, og de fleste tenkte nok at det skulle handle om nettopp å koordinere aktiviteten. Sånn som å sørge for treningstider, utstyr og reisearrangementer. Men det ble tidlig klart at han ble gitt anledning til å definere politikken også. Dermed er det blitt litt «bukken og havresekken». Mange mener mye om jobben som gjøres, men toppene i organisasjonen er fornøyd.
  1. Marcela Bustos.
    Marcela er styremedlem i Norges Idrettsforbund OG hun har vært 1. viseformann i basketballforbundet. Det sier seg selv at hun har sittet strategisk plassert der beslutninger fattes. Med mange meninger og meningers mot har hun vært en del av makteliten, men nå overlater hun styrevervet i NBBF til andre på Tinget i mai.
  1. Torkild Rødsand
    Torkild er tydelig, ryddig, sterk og systematisk. Men det er også et problem at han sjelden er til stede. I hvert fall fysisk. Hans status som internasjonal toppdommer gjør at han sjelden sitter bak kontorpulten. Men hans rolle som dommer- og trenerkoordinator gir ham mye makt i en organisasjon som skriker etter nye trenerkrefter.
  1. Eivind Jensen
    Eivind er den trygge kontinuitetsbæreren i kontorene på Ullevål. En kar som kan alt og vet alt. Det er litt sånn «Javel, Statsråd» over Eivinds virke, men ettersom mye står og faller med Eivinds kompetanse og kapasitet besitter han en god porsjon makt.
  1. Axel Langaker
    Som daglig leder i den største regionen har Axel kontroll på det meste som angår de fleste. Han gis relativt frie tøyler av nr. 8 på denne listen, og har en finger med i spillet når avgjørelser tar. Han har hendene på rattet i alle saker som angår din hverdag som spiller.
  1. Marie Lyslid
    Marie er sterk, klar, ordrik og tydelig når hun mener noe. Og det gjør hun stadig vekk. Dermed er hun også en viktig meningsbærer for svært mange aktive utøvere.
  1. Jeanette Haveland Antoniazzi
    Jeanette leder region Vest,og det gjør hun på en imponerende måte. Hun har tilhørighet i Frøya, men unnser seg ikke for å ta et tak for andre klubber når det er behov. Sist jeg så henne hjalp hun til i Gimlehallen. Sånne folk står det respekt av, og sånne folk har heldigvis makt.
  1. Per Burud
    Per er ikke lenger lønnet av basketballforbundet, men han har et engasjement som leder av komiteen som skal dokumentere NBBFs 50 første år. Men selv om Per er ute av lokalene på Ullevål, er det til Per man ringer når man lurer på noe. Han kan alt, og han er det nærmeste du kommer et oppslagsverk, i levende live. Pers råd er uvurderlige, og derfor tilkjenner jeg ham en 10.plass på denne listen.

På venteliste:

Per Tøien, infosjef NIF og Kjelsås-veteran

Ståle Frey, Wang og Kjelsås/Ullern

Henning Bergh, NTG

Tor Chr. Bakken

Stein Erik Rotegård – sportslig leder Kongsberg

Fredrik Hannestad – mannen bak Bergen Elite

Frederik Gnatt – TV-personlighet og meningsbærer

Mads Støstad – NRK, journalist med kunnskaper

Geir Bangstad – trener med vyer

Mathias Eckhoff – Norges ledende trenerpersonlighet

Pål Berg – skribent og trener

Jan Korshavn – dommerkomiteen

Ørjan Hansen – sjef i nord

Terje Osland – Frøya

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 102 andre følgere