pauliord


Legg igjen en kommentar

And Then There Were Four…

Agatha Christie skrev et enestående stykke krimlitteratur i 1939: «Ten Little Niggers» er bedre kjent som «And Then There Were None». Om Agatha Christies bestselger fra 1939 har noe relevans til sluttspillet i BLNO 2017?  Neppe, og i så fall er det en søkt parallell. Men tittelen er jo god… 🙂

I boka er det åtte gjester som blir invitert til en utilgjengelig øy – og en etter en blir de tatt av dage. Litt som i kvartfinaler og semifinaler i BLNO altså selv om omstendighetene ikke er fullt så dramatiske på basketballbanen. Seks lag skal etter hvert elimineres, og i skrivende stund står vi igjen med de fire beste som kjemper om to finaleplasser.

Og foreløpig ingen overraskelser. Alt forløp som forventet.

2-0 til Kongsberg over Tromsø måtte nesten bli sånn, men tromsøværingene har fått med seg masse godord på veien ut av sluttspillet. «Heroisk innsats» og «ga aldri opp» går igjen. Jeg fikk ikke sett noen av kampene i den serien men et par twittermeldinger antyder at Kongsberg ikke akkurat leverte årsbeste. Så kanskje har de funnet toppformen for tidlig?

Centrums første kamp mot Frøya var en maktdemonstrasjon, men jeg mente etter å ha sett kvartfinalen i Vulkanhallen at Frøya neppe ville levere en så slett innsats i to kamper på rad.  Og ganske riktig: Frøya kom sterkt tilbake, tok over initiativet i kampen midtveis og hadde faktisk fortjent en seier. At det ble Torgrim Sommerfelst som tok det avgjørende skuddet to sekunder før slutt var neppe overraskende, og kanskje sviktet Frøyas defensive plan på det verst tenkelige tidspunktet?

At Bærum klarte 2-0 mot Nidaros er neppe noe å ofre mange linjene på, men det er i hvert fall verdt å registrere at trønderne bet godt fra seg i den avgjørende kampen. De beviste at nesten alt er mulig selv om det til syvende og sist viste seg umulig å stå imot et aggressivt Bærum-forsvar.

Etter helt å ha mistet initiativet hjemme i Asker skulle det mye til å tukte Gimle på bortebane.  Og når Aliens måtte reise til Bergen uten Loo Djo Yele ble det i realiteten håpløst.  Gimle ser bra ut, og de ser ikke minst ganske komplette og kollektive ut, men kanskje har kvartfinalerunden vært for lett for dem?

Matchupene er uansett spennende og uforutsigbare, og det er ingen overraskelse om det blir tre kamper i begge serier.

KONGSBERG-CENTRUM
Thomas Mjøs sitter uansett ute med karantene i den første kampen, og det er mannskapet som vant mot Frøya som må klare dette enda en gang.  Centrums femmer med Anders Stien, Torgrim Sommerfeldt, Aksel Bolin, Milah Kombat og Magnus Midtvedt er sterk så det holder; i hvert fall mot de fleste motstanderne.  Men de har bare 25 fouls å bruke totalt, og bare 15-20 til disposisjon før det blir en vanskelig kamp.  Da bør færrest mulig av dem være T’er.

Mye handler om Juan Ferrales for Kongsberg, en strålende spiller som både er effektiv, dritgod og smart.  En treffsikker Øivind Lundestad vil hjelpe godt og så blir det ekstra spennende å se om Mikal Gjerde får tillit når det virkelig er viktig og vanskelig.

 

BÆRUM-GIMLE
Gimle-coach Audund Eskeland har fått litt å tenke på etter at Kongsberg så effektivt plukket bort Stian Mjøs og JD Weatherspoon med et triangel-og-to defense.  Skal de forsøke det samme eller holde på det som har vært en suksess for dem – et forsinkende og svært effektiv press som maler motstanderen i stykker over tid.  Gimle må ha i bakhodet at Bærum har blant ligaens smarteste og mest rutinerte spillere – pluss en bøling unge og urutinerte, men samtidig må de erkjenne at duoen Mjøs/Weatherspoon ALLTID er toppscorere.

Mange snakker naturlig nok om matchupen Espe/Gilcrese. Hvis Lars håndterer point-rollen uten problemer mot BLNOs kjappeste hender og føtter, er Gimle over et betydelig hinder. Gimle har size som holder godt mot Bærum, og kanskje blir dette en kamp som for Bærum må vinnes av lagets yngste.

Helt på tampen et godt tips til lagene som ble sendt ut av sluttspillet tidligere enn de hadde håpet: Les Agatha Christies «And Then There Were None» i ledige stunder!

 


Legg igjen en kommentar

Gymsal-ligaen?

Rune Robertsen er sportsleder i avisen iTromsø. I en kommentar etter den første kvartfinalen mot Kongsberg beklager han seg i spaltene over mangelen på utlendinger på årets Tromsø-lag, mangelen på tilskuere og mangelen på profesjonalitet i BLNO. Han mener Tromsø er på vei til å bli et fullverdig medlem av det han kaller «gymsal-ligaen».

«Gleden over å se unge lokale spillere utvikle seg på nasjonalt nivå appellerer ikke til den jevne tromsøværingen. I hvert fall ikke når det kommer til Tromsø Storm», skriver Robertsen.

Kanskje det. Personlig synes jeg det står respekt av valgene Tromsø har gjort denne sesongen. Det er ikke mange år siden Harstad Vikings gikk på over ende etter flere sesonger med høy sigarføring og dyre utlendinger. Tromsø-ledelsen så faresignalene og tok dem på alvor.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg elsker det når talenter kryper ut av skyggen for å skinne. Så får det heller være at den jevne tromsøværing ikke vet å verdsette jobben som gjøres.

Noen mener kanskje det er bærekraftig satsing å jobbe ræva av seg for å få økonomi til å hente forgjengelig utenlandsk arbeidskraft. Noen mener kanskje det er viktigere å fylle tribunene med tilskuere dropper godstolen til fordel for en dunk eller to i Tromsøhallen enn å jobbe målrettet med talenter.

Robertsen fnyser av det han kaller gymsal-ligaen. Jeg er litt usikker på hva kriteriene er for å få den merkelappen, men jeg tipper at handler om tilskuertall under 200, arrangementer uten fest og fyrverkeri, dårlig bredbåndtilgang for journalister, dårlig speakertjeneste, manglende program. Altså alle de tingene som er helt uvesentlige for en klubbs sportslige fremganger.

For meg har Tromsø vært en klubb som
– har tatt et tøft valg som likevel har gitt dem slutspillplass.
– har engasjert seg lokalt og sosialt.
– som satte den arrangementsmessige prikke over i’en med Vipps-skuddet som ga 14 000 kroner til 9 år gamle Linus.
– som kanskje kommer tilbake med en utlending neste sesong – hva vet jeg. I så fall kommer han til et lag som har vokst betydelig på en sesong uten importhjelp.

Skjermgrabene under avslører vel at man skal ta all mulig statistikk med en klype salt. Asker har gått fra over en million besøkende til fattige 7 tilskuere.. 🙂   Bak mange av tallene skjuler det seg nok mangelfull rapportering.

 

Skjermbilde 2017-03-14 kl. 07.32.07Skjermbilde 2017-03-14 kl. 07.31.35

 

 


Legg igjen en kommentar

Hode og hjerte

Ingen skal kunne påstå at basketball ikke er en endringsvillig idrett. Mens fotball og håndball praktiserer de samme reglene år ut og år inn, kommer det stadige tilpasninger og endringer i basketball. At ikke håndball og fotball adopterer effektiv spilletid er en gåte for meg. Dem om det.

I norsk basketball har vi vist oss endringsvillige, på grensen til endringskåte, også på andre områder enn spillereglene. Det virker som om hver sesong får et nytt sluttspillformat. Da jeg var en del av Bærum som tok NM-gull i 2011, spilte vi best av fem finaler. Superspennende. Intenst. En publikumsvinner.

Så har vi hatt Final Four en periode før vi nå altså skal spille best av tre kvartfinaler og best av tre semifinaler, mens NM-finalen er én kamp. Kult konsept det også. Det fanger opp mange hensyn. Ikke minst er det økonomisk fornuftig med bare én reise i sluttspillseriene.

Nå skal det altså først spilles kvartfinaler. Det dårligst plasserte laget får hjemmekamp først, før det spilles to kamper på det best plasserte lagets hjemmebane.

Kongsberg drar til Tromsø først, Bærum reiser til Trondheim. Frøya skal til Vulkanhallen mens Gimle reiser til Asker.

En titt på innbyrdes resultater i seriespillet forteller sitt, men kanskje ikke hele historien. Basert på tre innbyrdes kamper skal Kongsberg ta se videre uten problemer. Centrum bør sørge for at Frøyas reise stopper her, mens ingen levner Nidaros sjanser mot Bærum. Gimle har tilsynelatende et godt tak på Asker.

Av og til er det sånn at hjerte og hode sier helt forskjellige ting. For eksempel som dette:

  • KONGSBERG-TROMSØ
  • Tromsø-Kongsberg 65-92
  • Kongsberg-Tromsø 86-67
  • Kongsberg-Tromsø 74-69

Hodet insisterer på at Kongsberg tar dette lett. Det blir neppe mer enn to kamper av det. Kongsberg har kort og godt flere klassespillere enn Tromsø. Men klubben i mitt hjerte i dette oppgjøret er Tromsø: Dette har vært Tromsø mest imponerende sesong på veldig lenge. De har kjempt mot alle odds. De har klart seg med egne spillere, men de har aldri gitt opp å være tro mot konseptet. De har fortsatt arbeidet med å engasjere seg i nærmiljøet. De gjør en forbilledlig jobb med å formidle resultater selv når det butter. De er ærlige i kommunikasjonen. De sørget sågar for fest for Jeff Lange, Alvhild Yttergård og Robert Holm. Sånt står det respekt av. Og Kongsberg? Jepp, de er flinke på det meste men jeg klarer ikke å mobilisere entusiasme eller særlig sympati for noe som er så dominert av importert arbeidskraft. Sorry.

Men for all del: Moro for Øivind Lundestad med en strålende sesong. Moro å se Thor Hagen tilbaske med innside-piruetter og ekstra stas for meg å registrere at Mathias Save er blitt voksen.

Selvfølgelig vinner Kongsberg, men de vinner ikke hjertet mitt.

  • FRØYA-CENTRUM
  • Centrum-Frøya 72-63
  • Centrum-Frøya 86-59
  • Frøya-Centrum 97-69

Minst like vanskelig å finne en favoritt her. Når hjertet skal få snakke, kjenner jeg at jeg unner både Brent Hackman og Håvard Flostrand suksess. Men jeg er virkelig ikke så close på resten av Frøya-gjengen at de stikker av med hele sympatien. Og om jeg skal være ærlig, synes jeg ikke de har vist seg som en consistent utfordrer til noe som helst.

På Centrum finner jeg mange av mine favoritter; spillere og trener jeg har kjent lenge. Fine folk. Kranglete folk viser det seg, og en sesong der sentrale spillere har hatt mye annet å gjøre enn å spille basketball. Det har jeg ærlig talt ikke særlig sans for.

Og når Thomas Mjøs både har fått karantene for en episode med en dommer OG har fått et brudd som setter ham på seidelinjen, føler jeg med ham. Han er en kul kruttønne – full av adrenalin og meninger og rettferdighet. Thomas har sammen med Magnus Midtvedt vært garantisten for kvalitet og kontinuitet gjennom en hel sesong. Når Thomas sitter ute, forteller hodet meg at Centrum kan få problemer. Samtidig er det liten tvil om at når alt stemmer for startingen på dette laget – så er de kandidater til nytt NM-gull.

Centrum går videre etter tre kamper.

  • BÆRUM-NIDAROS
  • Bærum-Nidaros 98-83
  • Bærum-Nidaros 99-76
  • Nidaros-Bærum 73-91

Jeg har mange gode venner på Nidaros, og unner dem alt godt. Men disse kampene mot Bærum kommer ikke til å ende godt. Da Nidaros valgte å avslutte forholdet til Earl Simba, handlet det neppe bare om at han ikke rakk flybussen til Værnes. Uansett en voksen beslutning som det står respekt av, og samtidig en avgjørelse som gjør det dønn umulig å gå til semifinale.

Jeg tilstår at jeg var skeptisk til Bærum før sesongen, men innrømmer også at min skepsis er gjort grundig til skamme. Jeg elsker når disse pur unge gutta yrer rundt på parketten med den største selvfølgelighet. Jeg synes hendene til Eric Gilchrest er facinerende, det er fortsatt morsomt å se Stian Mjøs danse (og å unngå fysisk kontakt). Men for å gå hele veien er de helt avhengige av JD (Weatherspoon). De fleste lar seg imponere av spensten hans, men jeg er nok mer imponert over hvor tilsynelatende lojal han er mot spillestil og konsept. Han forsøker aldri å være noe mer enn det han skal være. Han lar seg aldri friste til å forsøke spektakulære saker for å vise seg fram.

Bærum kommer til å rulle over Nidaros, men det kan bli tøffere i semifinalen mot Gimle…

  • GIMLE-ASKER
  • Asker-Gimle 66-91
  • Gimle-Asker 90-73
  • Gimle-Asker 88-92

57 poeng på Espen Stien!?! Ganske imponerende, ja. Det tar jo faktisk litt tid å score 57 poeng… Det blir neppe da capo lørdag. Gimle vet for godt hva som må til for å gå til semifinale. Akkurat nå sier hodet mitt at Gimle er et bedre lag, et bredere lag og et lag som vet hvordan de skal vinne. I mitt hode mangler Asker minst en point guard, og så lenge Loo Djo Yele bare har 5 fouls til disposisjon blir det for tynt. Gimle har det Asker mangler – Lars Espe. Men i tillegg har de mye annet å spe på med. En amerikaner som gjør jobben, verken mer eller mindre og helt uten fakter. Norges beste inside-spiller i Magne Fivelstad. En strålende skytter i Daniel Berg. En supereffektiv Eivind Lamo, og ike minst en strålende kar på benken i Audun Eskeland.

Både hode og hjertet forteller meg at Gimle går videre; det er vanskelig å ha hjertet andre steder enn der familien er en del av laget.

Mine semifinaler ser altså slik ut: Kongsberg-Centrum og Bærum-Gimle.
Mer om sluttspillet senere.

 

 


Legg igjen en kommentar

Entusiasme-kartet

Å si at pengene renner inn til seniorlandslagene i basketball vil være å overdrive. Alt er relativt, og det dreier seg tros alt om nokså små beløp. For eksempel ville Per Mathias Høgmos etterlønn alene sikret basketball-landslagene i flere år fremover.

Skjermbilde 2017-03-08 kl. 07.49.02Men for alle som har jobbet med å blåse liv i landslagene igjen har det vært utrolig kult og tilfredsstillende å registrere at et konsept tuftet på kollektiv innsats fenger.

Det tok ikke lang tid før «dugnadslandslagene» var et begrep. På nettstedet lifeinnorway.net forsøker man å definere ordet «dugnad»:

«Dugnad is one of those concept type words. You know the ones that cannot be defined by a few sentences on paper because they embody so much more than that. They are words with cultural resonance that represent a way of life or an expectation, which is not easy to translate.»

Det er altså umulig å oversette, og ordet finnes knapt på noe annet språk. Og det finnes neppe noe landslag i noen idrett i noe land som har startet med kronerulling. Nettopp derfor er det så stas når et samlet basket-Norge OG sponsorer tenner på ideen.

En kollektiv innsats, båret frem av entusiasme og optimisme. Når Circle K signerer som hovedsponsor håper de selvfølgelig å få oppmerksomhet igjen for investeringen. Og det skal de få – tro meg!

Men det var dugnadsideen som vekket interessen. Og når COOP, OBOS og Startsiden er med på laget er det lett å se at vi har sammenfallende interesser og verdier.

Kanskje har det aller morsomste vært å titte innom andelskartet på crowdfunding-siden med jevne mellomrom. Vi nærmer oss 100 000 kroner inn på konto, og så kunne man tenke seg at det var eliteklubbene som hadde klasket til med rause bidrag. Men nei.

Her er det deg og meg, og breddeklubber og privatpersoner og skoler og firmaer som har bidratt. Og Ingebrigt Steen Jensen… Noen av oss har deltatt på flere forbundsting, og vi har opplevd diskusjonene der bredde har stått steilt mot elite. En gjenganger har vært at landslagene får for mye, bredden for lite. Den diskusjonen har vært totalt fraværende nå.

Jeg anbefaler alle å gå inn på andelskartet:

https://www.superinvite.no/shares/#/NORGESENIOR

Trykk på de forskjellige andelene og se hvem som skjuler seg bak, og hva de sender som hilsen. Det er faktisk ganske kult, og en dokumentasjon på at vi kan når vi vil. Vi kan faktisk samles om ett felles mål.

Jobben har bare så vidt begynt, og akkurat nå har vi skaffet oss et økonomisk fundament som gir oss seniorlandslag i årene fremover. Gutta skal til Universiaden, jentene får andre utfordringer.

For oss som trives i og med norsk basketball er utfordringen å stå på videre. Sponsorene våre fortjener å se at selv om basketball er en liten idrett er vi ganske store på å kommunisere hvem som er med oss. Det er opp til deg og meg å sørge for at vi ikke skusler bort den oppmerksomheten vi har fått.

Kan vi regne med deg?

 


2 kommentarer

Det er lov å håpe…

2017 er urørt, ubesudlet og foreløpig uten suksesser og fadeser. Det skal kåres mestere, det skal deles ut priser, det skal kanskje spilles landskamper for spillere eldre enn 18 år. I det hele tatt – mye å glede seg til.

Flaggskipet i norsk basketball er fortsatt BLNO, skjønt når du sitter skjult bak en betongstolpe i Vulkanhallen, eller får et slitent A4-ark som kampprogram på en annen arena, er det ikke mye stas å spore.

Det er lov å håpe …

…at det faktisk blir noe av satsingen på seniorlandslagene i året som kommer. Jeg har til gode å møte noen som mener landslagene bør forbli i dvale frem til 2020, men det er mye som skal klaffe: Det er ikke bare å melde seg på Universiaden som til en hvilken som helst klubbturnering. Man må faktisk innvilges plass. Og, ikke minst, det skal skaffes til veie midler. Men jeg innrømmer at det hadde vært moro å se hva våre nye årganger kan få til som seniorer.

…at Tromsø ikke ender som et av de to siste lagene i årets BLNO. For en gangs skyld har jeg virkelig sans for prosjektet, og er sågar litt imponert hver gang de vinner. Men der på ingen måte på trygg grunn med bare 5 seire. Og, det er faktisk bare Persbråten som har tapt flere kamper. Kvalifisering mot 1. divisjonsvinnerne bør uansett gå greit, men de fortjener en kvartfinaleplass.

…at Centrum ikke gjentar bedriften fra forrige sesong. Det hjelper ikke at jeg har stor sans for alle gode venner i Centrum – Anders, Torgrim og Aksel er alle klassespillere og bra karer. Men det ser kort og godt ikke bra ut å la grunnserien bli en slags transportetappe på vei til et sluttspill, båret av to spillere som gjerne skulle spilt på et komplett lag.

… at Asker finner en point guard som kan hjelpe dem i 2.seriehalvdel. Skjønt, jeg ser ikke helt hvem det skal være. Den kreative og organisatoriske delen av Askers offense var stusselige greier mot Bærum i romjulen. Da blir sporadiske Yele-dunker en fattig trøst; det blir bare to poeng av det også.

… at Gimle kan klare å få et skadefritt mannskap på beina i godt tid før sluttspillet. Med fullt lag er de faktisk en gullkandidat, men en halvveis amerikaner og en skadet Lars Espe kan ødelegge drømmen og har uansett gitt bergenserne et rufsete utgangspunkt.

… at Frøya kan prestere consistent. Jeg har ikke sett nok til å kunne felle noen kvalifisert dom over det de gjør, men om jeg leser tallene rett har de i realiteten bare levert én veldig solid kamp — mot Kongsberg i november (seier 74-66).  Og forresten, skikkelig moro hvis det stemmer at det var mer enn 600 innenfor dørene mot Gimle i romjulen

…at Bærums unge mannskap fortsetter å levere uredde innsatser. Da Bærum punkterte kampen mot Asker for et par dager siden,var det faktisk med Stian Mjøs satt på benken. Tenk det!

…at dommerne evner å gjøre tilpasninger i hvordan de raust deler ut tekniske fouls.  Jeg er sikker på at det er dekning for praksisen de følger i manualer og tolkninger, men personlig vil jeg helst slippe å se at spillere får T etter et kroppspråk som er mer preget av oppgitthet enn opposisjon. Følelser er faktisk en del av idrett. Ofte har jeg nok ment at Espen Stien har hatt seg selv å takke for «no-calls», men mot Bærum ble det i overkant ensidig.

… at BLNO-lagene slutter å «nulle ut» hverandres utlendinger. Hvis alle signerer en utlending hver går det vel omtrent opp i opp, med en prislapp på noen hundre tusen. Kred til lagene som klarer seg med egne talenter og norsk satsing.

… at jeg får se mer talent, mer skills og tydeligere progresjon i den aldersklassen jeg omgås til daglig, 02-årgangen i norsk basketball. Jeg blir kort og godt litt lei meg når jeg ser så mange åpenbare mangler og svakheter som kunne vært korrigert med enkle grep og riktig fokus.

Godt nytt år til alle – og lykke til uansett hva du håper å oppnå som spiller, coach, leder eller dommer!

 


Legg igjen en kommentar

Tynt i bokhyllen

Bare fire dager igjen til julaften, og du har fortsatt ikke funnet den ideelle julegaven? Når nøden er størst er hjelpen nær. Her har du tips til presanger som ikke koster all verden. Det er overraskende mange gode håndbøker og veiledere på markedet i år. Felles for alle er at de er syltynne. Det er nok ikke vanlig at blogger kommer med dedikasjon – men denne er til min venn Gunnar…

 

Inge Kristiansen:
«Treningsveileder: Sånn får du alle på trening»
Det har vært god plass på Tigers-treningene denne første sesonghalvdelen.

 

Bærum Basket:
«Håndbok: Kvalitetssjekk av amerikanere»
BLNO-amerikanrne kommer nå med 30 dager returrett og angreskjema.

 

Rintch Ikotela:
«Håndbok: Akkurat passe mange poster på FB»
Når en nettside innfører nye regler fordi du har teppebombet siden med pushy reklame bør du ta et hint.

 

Ammerud:
«Veileder: Lær deg å håndtere UDI»
Ron Timus hadde neppe tenkt seg hjem før til jul. Nå ble det oktober i stedet.

 

Håndbok for U16-lag:
«Gode grunner til å delta i NM-kval»
Turneringen for gode 01-lag utmerket seg i hvert fall å en måte; fraværet av 01-lag.

 

NBBF:
«Tabellmatte del I: Slik blir tapere vinnere»
«Tabellmatte del II: Slik blir vinnere tapere»
Enkelte av oss sliter med tabellen, men vi trøster oss med at regnstykket sikkert går opp etter siste serierunde

 

Dommerne i NM U16-kval:
«Alle skrittavblåsningene vi gikk glipp av»
Jeg snakket med vaktmesteren i BIP, og nei – det ligger ingen skrittavblåsninger igjen i glemmekassa.

 

Jan Hendriks julepresangverksted:
«Slik lager du prosesshjul»
Jan H. er flink med prosesser, og hjelper deg trinn for trinn hvis du vil gi bort som julepresang. Denne boken er nok ikke full så tynn som de andre på listen – men knakende detaljert og god.

 

Tromsø Storm:
«Fulle tribuner uten amerikanere»
Uten amerikanere ble det glissent, gitt. Uten dunker går det fort på dunken.

 

Centrum Tigers:
«Guide: Komplett oversikt over gode tribuneplasser»
Greit å vite hvilken søyle man skal sitte bak, eller hvilket gelender, man ikke kan se over.

 

Bærum Kommune:
«Idretter som ikke er merket opp i BIP»
Oppmerkingen av gulvet i BIP gir allidrett en helt ny mening.


1 kommentar

Norge senior ASAP

Vi kan mene hva vi vil om landslag, og det er da også mange som har gjort på «Norsk Basket» (fint sted å finne saklige og seriøse diskusjoner. Kast deg gjerne på debatten du også..!). Det er vanskelig å finne gode argumenter for IKKE å ha landslag.

Det er motiverende, inspirerende, lærerikt – og på landslaget er du sammen med likesinnede som blir venner for livet. Venner du gjerne skulle brukt mer tid sammen med. Som du gjerne skulle spilt flere kamper med . Spillere du gjerne skulle hengt med, og som du har delt seng med (ja, det er som regel dobbeltseng på landslagsturer…). Som er dine gode venner når dere er sammen i utlandet, men som også er dine bitreste fiender på banen hjemme i BLNO. Venner du kan dele erfaringer med. Som du kan søke råd hos når det er din tur til å finne skoler eller spillesteder.

Det begynner med landslagene. Men dessverre slutter det også der for altfor mange nå. Vi snakker om hele årganger som går tapt for norsk basketball. Økonomi er argumentet som stopper alle diskusjoner.  Vi har ikke penger eller ressurser til seniorlandslag mens det faktisk driftes  6 yngre lag.

NBBF prioriterer ikke seniorlandslag.  De har en strategiplan som sier at vi skal ha seniorlandslag i 2020. 3 år å vente for spillere som ikke har tid til nettopp det.

I 2020 har Stian Mjøs passert 30 år. 90-årgangen fyller 30, mens den svært gode 91-årgangen sannsynligvis har funnet en retning i livet som ikke nødvendigvis inkluderer basketball.

Så om ingen vil ta grepet nå, får vi kanskje gjøre noe sjæl..!?!

Hvis jeg leser langtidsplanen for norsk basketball riktig, skal det etableres seniorlandslagssatsing i 2020. Senest. Det står ingenting om at det ikke er lov/mulig å dra i gang noe tidligere. Men det kan i så fall ikke koste penger eller menneskelige ressurser. Såpass skjønner jeg.

Altså er det opp til utenforstående. Entusiaster. Foreldre. Generelt interesserte. La oss vise at vi ikke bare er grinebitere som sitter på ræva og kritiserer. La oss tilby det vi har å bidra med.

Jeg skal være førstemann ut: Ja, jeg er gjerne med i en gruppe som har som mål å få to seniorlandslag på beina ASAP. Derfor har jeg opprettet en FB-gruppe som heter nettopp det: «Norge senior ASAP». Hva jeg kan bidra med? Tja, jeg skal med glede bidra med det jeg kan om kommunikasjon.

Hva med deg, Stein Nymo? Er du klar for å ta et tak?

Du Johan Dolven? Du kan vel ikke sitte stille og se på at andre trår til, mens tiden tikker og går for sønnen din?

Du da, Terje Mjøs? Anita? Hadde det ikke vært moro om vi kan få til noe sammen?

Jan Stien: Skal vi legge første herrelandslagssamling til Basketskolen kanskje..? Hva har du å tilby?

Øyvind Midtvedt; har du tid til å være på plass med medisinvesken din?

Fredrik Hannestad: Kanskje en samling for senior damer bør legges til Elite Campen i Bergen? Er du med?

Per Tøien. Ståle Frey: Skal vi slå en strek over det som har vært og sørge for at Harald og alle de andre får et tilbud å være stolte av? Et tilbud som dagens tenåringer vil elske å være en del av når det blir deres tur.

Hva skjer hvis en gruppe ressurspersoner setter alle kluter til og kaster seg inn i arbeidet for å få til noe? Sannsynligvis kommer det til å gå bra.

Vi skal garantere menneskelige ressurser. Alt fra sponsorjobbing til billettsalg skal være tatt hånd om av oss. Det eneste vi trenger er et positivt signal fra NBBF.

Vi fikser pengene, koste hva det vil.
Så gjenstår vel egentlig bare om forbundet biter på kroken.
Fristende agn, er det ikke?

Hør bare hva utenlandsspillerne våre sier:

STINE AUSTGULEN:

U-landslag har alltid vært spennende og gjevt for min del og jeg gledet meg alltid til landslagssamlinger, nordisk og EM. Noen av de beste basketminnene jeg har er med diverse landslag. For meg har yngre landslag vært svært lærerikt. Man måler ikke bare krefter mot de beste i Norge, man måler krefter mot de beste jevnaldrende spillerne i Europa. Antall norske spillere på college (og i Europa) har steget de siste årene. Mange av disse spillerne får spilletid og gjør det bra. De hevder seg!

15493641_10154234951442547_4024408478416787613_o

Et annet viktig poeng å ta med seg fra landslagsspill er at man skaffer seg kontakter. De fleste collegelagene som rekrutterte meg har sett meg spille i landslagssammenheng. Det lages internasjonale scouting-rapporter hvor spillere fra hele Europa blir rangert, og uten landslag og en mulighet til å «vise seg fram» vil man ikke være en del av dette. Hvis drømmen er profesjonell basket i Europa, eller collegespill, hvordan skal man kunne oppnå dette uten en mulighet til å vise hva men er god for? Og kanskje enda viktigere, uten en mulighet til å måle krefter mot de beste og vite hva man må jobbe med i tiden framover, hvordan skal man da nå målet sitt?

Uten seniorlandslag og noe å se fram mot etter du har fylt 19 år er det lett for å miste motivasjonen og gi seg. 19 år er ingenting, og altfor tidlig til å legge skoene på hyllen etter min mening.

På collegelaget mitt i USA spiller jeg ironisk nok på lag med flere europeere enn amerikanere. Hver sommer drar vi alle hver til vårt. Amerikanerne blir ofte igjen på skolen, hvor de har summer school og trener daglig. Svenskene, danskene, og resten av europeerne drar hjem til sine respektive land for landslagsspill. Både U-landslag og seniorlandslag står på planen, og diverse mesterskap skal spilles. Jeg derimot, jeg drar hjem til Norge og trener for meg selv. «Open gym» et par ganger i uken hvor man kan være alt fra 2-20 spillere. Personlig kunne jeg tenke meg å komme hjem til et landslag, med både treninger og kamper for å bedre spillet mitt. Jeg mener landslag er noe vi burde investere i, og et seniorlandslag er etter min mening viktig for å få norsk basketball opp og frem.

JOHANNES DOLVEN:

Landslag har betydd veldig veldig mye for meg. Først og fremst tror jeg det er den eneste grunnen til at jeg er her jeg er i dag. Å spille EM er uten tvil tre av de beste minnene jeg har. Basketball eller ikke. Det er med landslaget jeg mener jeg har vokst mest som basketspiller. Alt fra treningssamlinger med diverse coacher, nordisk, EM, treningskamper og alt som kommer med det har vært utrolig lærerikt og motiverende.

_12_5196-basket130413-01-bb-XL

Personlig syns jeg det er viktig å ha seniorlandslag. Som sagt, årene fra U16 til U18 har kanskje vært mine morsomste basketball år, fordi jeg hadde noe og noen å se opp til (da var det vel U20-landslag også). Jeg tenker veldig ofte på hvor gøy det hadde vært å spille landslagsbasket igjen da jeg ser spillere fra andre land delta i turneringer vi kunne deltatt i.

Jeg hadde gjort hva som helst for å være en del av en seniorlandslagssatsing. Jeg tenker på landslag veldig veldig ofte, og hvor kult det hadde vært. Jeg tenker også på hvor gode vi hadde vært. Jeg mener vi kunne blitt så gode som vi bare vil, med de spillerne Norge har akkurat nå.

Jeg håper virkelig vi kan få til et seniorlandslag i nærmeste fremtid, og jeg vil gjøre alt for å hjelpe til å oppnå det!

STIAN EMIL BERG:

Sommeren etter at jeg ble ferdig med basket og skole i USA  brukte jeg en del tid i Sverige. Det var vel da jeg skjønte hvor mye lenger Sverige var kommet i prosessen med landslag og også forstod litt hvorfor spillere hadde en drive på et høyere nivå enn hjemme. Ambisjonsnivået til disse gutta lå flere hakk over mitt eget selv om jeg også skulle bli proff.

Aksel Stian

Det virket også som all ambisjon og drive kom fra det å være en del av landslaget og være med i mesterskap og kjempe om medaljer. I de samtalene der hadde jeg liksom ikke så mye å bidra med, men jeg forstod veldig godt hvorfor de tenkte som de gjorde. De hadde backing fra forbundet og en plan for at ting faktisk skulle skje. Forbundet stolte på at de kunne gjøre jobben, og spillerne stolte på at ting faktisk ble gjort. Og sannelig så spilte de EM-kval foran et fullsatt Hovet i år og har nå et VM-kval å jobbe mot. Spørs om jeg ikke hadde utsatt det ene og det andre for å være en del av det om jeg fikk lov.