pauliord


Legg igjen en kommentar

Ferdig spilt, ferdig snakka

Når NM-titlene nå er fordelt og kongepokalene har funnet sine rettmessige eiere, er det kanskje tid for ettertanke, refleksjon og oppsummering.

– Ingen kan mene noe annet enn at Kongsberg Miners tok dette NM-gullet helt fortjent.  De var best da det gjaldt, de var best forberedt, de var flere som delte på byrdene og de fremstod som mer sultne. For meg vil det aldri være lekkert å kaste innpå tre utlendinger, men den diskusjonen er lagt død for lenge siden. «Alle› gjør det, annet enn Asker.

– Det er helt greit at det ikke er mulig å ta NM-titler uten å trene nok. Jeg innbiller meg at det var to helt ulike regimer som møttes i finalen.

– Årets trener? Mathias Eckhoff fikk den, men for meg må det bli Bjørn Breivik som skal ha mesteparten av æren for Mikal Gjerde, fra de første nølende dribleseriene hjemme i Haugesund til finalehelt i 2018. Jeg spådde Mikal som en potensielt helt avgjørende spiller i finaleserien.  Slik ble det også.

– Mikal Gjerde så jeg for første gang i en turnering i Sverige. Den gangen for Haugesund i en kamp der Bjørn Breivik var «all over» spillere og dommere – rød i toppen, svett i T-skjorten. Bjørn ga Mikal en overhaling det går lenge mellom hver gang jeg hører fra coach til en ung spiller. Men sannsynligvis kjente de hverandre så godt at det var helt greit.  Og, jeg så Mikal i Scania Cup der han holdt på å søle bort Miners-seier med en aldeles håpløs turnover i sluttsekundene av ordinær tid.  Hvordan han reagerte?  Han ble sikkert både fortvilet eller forbannet, men sa i stedet: «Vi trenger en stopp!›.  Spillere som er så gode i hodet, blir selvfølgelig viktige på alle nivåer.

– Andre MVP’er? Tja, hva med Ole John Hostvedt og Karl Braanaas. Ole John er Laagendalspostens utsendte – alltid!  Han er sportsleder i lokalavisen og er på alt av arrangementer. Han skriver. Han tar bilder.  Han er flink, han er hyggelig, han er trofast og Miners bør virkelig vurdere en statue utenfor Kongsberghallen :-). Karl Braanaas er Budstikkas motstykke: En fotograf som har fulgt idretten vår siden 1971!  Mannen som aldri sier nei, som aldri stikker seg frem, men som tar de feteste bildene.  Og selvfølgelig var de der begge i går.

– Øivind Lundestad får en egen MVP. Han de fleste vil se på banen, har i stedet valgt å trekke i trådene som daglig leder. Mye var gjort allerede, men Øivind har hatt en usedvanlig trygg og stødig hånd på prosjektet Miners. Gratulerer!

– Den siste finalen gikk i vante spor. Om du skal temme Asker, er det i realiteten ganske oversiktlig: Du må plukke bort Stian Emil og Aksel, du må akseptere at Torgrim og Anders får skudd, du MÅ nekte Djo og Joshua returer.  Det funket helt utmerket for Kongsberg i går. De var dyktige, de var lojale og de stod løpet.

– Dersom det dommerne presterte skal være retningsgivende for hvordan basketball skal og bør spilles – ja, da sliter jeg big time. Jeg la ut en tweet sånn omtrent midtveis i kampen i går for å være sikker på at den ikke skulle bli oppfattet som «dårlig taper»-gulp. Og det var det virkelig ikke. Det som irriterer meg aller mest er at dårlig forsvar honoreres. Når spillere trener dag ut og dag innfor å opparbeide et offensivt repertoar, er det jo i realiteten bortkastet.  Hvordan stoppe gode offensive spillere? Albuer, hofter, hender, brystkasser – opp og frem og ut!  Det blir ikke foul uansett. Derimot risikerer du en T hvis du mener noe om det. 

Heter du Anders, får du T for flopp hvis man ser noe som ligner. Heter du Juan, får du det ikke. Aksel Bolin med fattige 5 poeng?  Han fikk faktisk ingenting av dommerne da kampen fortsatt levde.  Voelkel ble foulet grovt under kurven i sluttminuttene: Ingenting. «Flow of the game».  «La spillerne spille».  Ja særlig! «Nocalls» er blitt den nye trenden. Hater det!

– Arrangementet i Kongsberg overgikk det meste har jeg hørt.  Jeg fikk ikke vært der, men gleder meg til U16-NM om en drøy uke.  Men også i Leikvollhallen funket det aldeles utmerket i går. Fin ramme, pauseunderholdning, endelig vant noen 1000 kroner, strålende speaker. Kanskje er vi på vei mot en ny standard i BLNO. Nå mangler bare at noen klarer å sette  bokstaver etter hverandre til hele ord og setninger, og trykker «publisér» – så blir det litt liv på sosiale medier også.  Informasjon og kommunikasjon er ikke SÅ vanskelig.

Reklamer


Legg igjen en kommentar

Djevelen ligger i detaljene…

…eller er det kanskje NM-tittelen som ligger nettopp der? For når den tredje og avgjørende finalen skal spilles koker det kanskje ned til tilfeldigheter. To gode lag møter hverandre for sjette gang denne sesongen, og det vil være dumt å mene at 4-1 til Asker gjør dem til store favoritter.

Nå handler det om helt andre ting.

Når jeg snakker med og til mine egen spillere forsøker jeg å få dem til å forstå at svært små ting kan utgjøre forskjellen på seier og tap. 

En miss på straffe. 

En ekstra turnover, én dårlig pasning. 

Eller: Hvis forberedelsene dine har vært dårlige, hvis du ikke fikk nok søvn natten før en viktig kamp, hvis du ikke har rukket å spise riktig og fornuftig: Når du skal ta det siste skuddet i kampen. Skuddet som kan laget ditt ekstraomgang eller seier på stillingen 82-84.  Da er det jo litt dumt om du er mør i pæra, litt gelé i beina og slett ikke i stand til å fokusere.

Djevelen ligger i detaljene.

Hvilken spiller er det som denne gangen føler seg så dårlig behandlet at han kommer med en ettersleng som gir usportslig + teknisk. Det er jo gjerne i de viktige kampene sinnet løper av med deg. Blir du så forbannet at du bare MÅ si det?  

Hvilken dommer blir så «pissed« at han eller hun føler å måtte sette saker og ting på plass?

Hvis Juan Ferrales i gjennomsnitt er 5 centimeter «off» på de skuddene som ikke sitter. Klarer han å flytte det litt i riktig retning? Klarer Anders Stien å justere fra 2/11 i forrige kamp til 4/11 i morgen kanskje?

Og hva skjer når nesten hele «gullrekka» til Asker sitter ute med 5 fouls? Finnes det noen på benken som er villig til å ta ansvar de siste 4 minuttene? Det siste minuttet? Har de lyst? Er de klare for det?

Mye rart å lure på. Svarene får vi i morgen.

Spennende! Uansett hvilket lag som vinner, så er det fortjent!


Legg igjen en kommentar

Er løpet kjørt?

Baard Stoller ga seg selv og laget 9,5 av 10 mulige poeng etter den første NM-finalen. Det tror jeg er en helt korrekt dom over egen innsats.  Akkurat i går var det ikke lett å se mange svakheter hos bortelaget.

Jeg skrev før kampen at når Askers seks mest brukte spillere «klikker» samtidig, er det ingen som slår dem. Jeg glemte å skrive at når ingen klikker samtidig, blir det ganske tungt – for ikke å si umulig. Asker har fått litt å tenke på før de stikker til Kongsberg lørdag.

Noen inntrykk:

– Asker hentet ned 26 returer. Isolert sett helt OK, men Kongsberg tok 53!

– Den eneste statistikk-kategorien Asker vant, var uttelling på straffer, 78% mot 67%. De «vant» forresten også kategorien «flest nøkkelspillere med 5 fouls».

– Brian Voelkel leverte en nesten uhørt god statistikkrekke: 7 offensive returer, 12 defensive, 12 assists, 9 poeng.

– Kongsberg evnet å plukke bort de fleste av Askers offensive våpen; Stian Emils Bergs peneteringer, Aksel Bolins returer, Askers  potensielle inside game. Den lille resten som var igjen, var skudd fra distanse. 

– Og apropos skudd, Tobias Rotegård er virkelig ikke skuddredd, du verden..!

– Hvis du heter Anders Stien får du faktisk ingenting av dommerne annet enn mistanker. Zip, nada, nothing.

– Fascineres litt av Carl Kevin Brunæs, en flott og lojal fyr som får sine tilmålte minutter på slutten. Og som nesten alltid leverer prikkfritt.

– Den mye omtalte trommen fra Kongsberg funket aldeles utmerket. Bortepublikummet var ikke til sjenanse for noen, snarere tvert om.

– Det er vanskelig ikke å sjarmeres av Robert McCarthy. Jøss, for en sabla fin klovn.

– Jeg liker dårlig når dommere i et 3-dommersystem dømmer i hverandres jurisdiksjon. Jeg liker dårlig dommere som ikke evner å levere noe annet enn «smug smiles». Derimot synes jeg Sturla Sand er blitt en svært god dommer, både faktiske calls og opptreden på banen.

– Hvis Kongsberg vinner på hjemmebane kan ingen si det ikke er fortjent. Hvis Asker vinner på Kongsberg er det svært imponerende.


Legg igjen en kommentar

Første napp i Kongepokalen

Jeg skulle så gjerne ha skrevet noen linjer om KL-sluttspillet kommende helg, men av mangel på innsikt og kunnskap må jeg dessverre konsentrere meg om BLNO-finalene. Asker Aliens mot Kongsberg Miners. 3-0 i grunnserien, helt åpent i finalene. Jeg leser i Laagendalsposten at Kongsberg ikke vet hvor det er blitt av Kongepokalen de vant i 2001. Ikke rart de er lystne på en ny, mens Asker sikker husker følelsen da de vant i 2015.

Hvis du er ute etter å tjene penger på basketball, er ikke dette kampene du vil spille på. Verken Asker eller Kongsberg gir høye odds.

For meg koker det ned til dette:

Hvis spillerne i Askers start-sekser (!) leverer den beste utgaven av seg selv, er det ingen lag i Norge som slår dem. Men jeg har fortsatt til gode å se Asker-spillerne levere maks i en og samme kamp. Og der ligger både styrken og svakheten:

Asker cruiset gjennom grunnserien uten å måtte hente frem sitt beste. Med seks spillere som samlet har så mange kvaliteter, har det alltid vært  en eller flere som virkelig har hatt dagen.  Når Torgrim har rotet seg bort i kleine avslutninger og dårlig uttelling, har det paffet  nådeløst fra Anders Stien.  Om Aksel Bolin skulle finne på å ha noe så sjelden som en svak dag, er Djo Loo Yele dominerende inside. Og om det meste går i stå, kommer Stian Emil Berg seg forbi de fleste – eller Joshua Hart finner en avslutning de færreste har tro på.

Det har vært skrevet og snakket mye om Askers manglende dybde.  Seks spillere i rotasjon bør jo egentlig ikke holde hele veien i en 3-kamps-serie.

Når Berg (36), Bolin (35), Sommerfeldt (33), Stien (32), Hart (29) og Yele (24) har forsynt seg av spilletid, er det 11 minutter igjen å dele på.  Asker tåler ikke foultrøbbel, og de tåler dårlig å løpe en hel kamp.  Ikke ett vondt ord om de øvrige på benken, men de har altså ikke fått erfaring og trygghet gjennom en hel sesong.

For Kongsberg ser det annerledes ut. Bak de beste kan det når som helst poppe opp en joker. Hvem husker ikke Mikals 6/14 treere i desember..? Det gjør i hvert fall Fyllingen som opplevde at Mikal paffet inn 26 poeng.  Og også mot Frøya i januar: 28 poeng for Mikal.

Men for meg handler det meste om Brian Voelkel. Med ham kom også tryggheten i laget. Da han debuterte 21.oktober, hadde Miners akkurat prestert kunststykket å tape for Tromsø og de var 2-2 i serien. Voelkel har herjet på statistikkene: Han er BLNOs suverent beste assistlegger (8.56), beste returtager (15.33) og topper også effektivitet (31.11).

Han er effektiv, rutinert og uortodoks. Hadde det vært gitt stilkarakterer  i basketball, hadde han definitivt ikke toppet den kategorien. Men det er da også uinteressant.  Han leverer gode tall for seg selv, men den tydeligste effekten er kanskje at spillerne rundt ham leverer bedre. Jeg er virkelig ikke sikker på om Fred Thomas hadde fått ut sitt offensive potensiale uten Voelkel som lagkamerat.

I kveld er det mange som har lyst. I løpet av to sesonger har absolutt alt gått riktig vei for Miners. De kan vanskelig tenke seg noe bedre enn å ta med seg gullet hjem til sølvbyen, og aller helst i to strake seire så de kan få levert hjemmepublikummet det de vil ha. I Kongsberghallen. Og om ikke det skulle gå, takker de nok gladelig ja til å vinne 2-1 i kamper med siste og avgjørende på bortebane.

Jeg innbiller meg at den virkelige fighten for Asker handlet om Bærum i semifinalen.  Der og da var det mange følelser i sving, i alle retninger. Den siste semifinalen avslørte hvor vanskelig det kan være å vinne når litt for mye avhenger av én spiller. Stian Mjøs leverte kanskje sesongbeste, men heller ikke det var nok. 35 poeng med spesialoppvartning sier sitt.

Asker Aliens er ikke avhengig av at én spiller er på topp, men hvis alle 5-6 leverer bortimot den beste utgaven av seg selv, vinner de.

Tror jeg. Men jeg har ikke satt penger på det…

Så håper jeg virkelig spillerne får lov til å spille. At dommerne faktisk kan akseptere at det er følelser i sving. At det prates og reageres. At det kommer en og annen uttrykksfull grimase fra spillere uten at det MÅ bli en T av det. På FB har man diskutert trommer, lyder, horn, speakere og musikkvolum. De fleste har nok landet på at en BLNO-finale skal kunne inneholde alt dette.

La nå for Guds skyld dette gjelde aktørene på banen også.


Legg igjen en kommentar

Derfor vinner de, derfor taper de

4 lag igjen – to semifinaler er allerede spilt, og kanskje holder det med to til denne helgen.

Centrum har lenge vært fortapt, men hadde jeg vært med i avstemningen om «Årets coach», ville kanskje min stemme gått til Inge Kristiansen likevel. Han fikk prisen i fjor da han vant NM-gull med Centrum. Men han hadde ikke fått min stemme i 2017. For meg var det i realiteten umulig ikke å vinne kamper med Aksel Bolin, Anders Stien, Torgrim Sommerfeldt, Thomas Mjøs og Magnus Midtvedt. Så når jeg kunne gitt ham en stemme i år, måtte det være fordi han har evnet å holde laget intakt til tross for motgang, og til tross for at han bare har hatt en av disse spillerne igjen.

Derfor ville heller ikke Lars Gunnar Sønsteby fått min stemme i år.  Askers 6 (!) startere er kort og godt i overkant dominerende når de vil – og utfordringen ligger kanskje nettopp der: Å ville det like mye, alle sammen.

Årets BLNO-sesong har gitt oss mange rariteter.  Et Gimle-lag som har fått daglig leder og coach på heltid, men som har underprestert etter at Mikkel Kolstad og Lars Espe forsvant. Det er fint å ha point guarder. Det er viktig å ha ledere på gulvet.  Spør bare Bærum. Og Asker: Uten Stian Mjøs er Bærum nokså hjelpeløse vil jeg tro. De har klart seg imponerende godt uten Keith Omoerah, en spiller jeg veldig gjerne skulle sett på parketten i stedet på flyet tilbake til Canada.

Men uten Stian stopper det meste. Det er vanskelig å se hvem som skulle klare å fylle rollen.

29216567_10215997568476797_7025389821245784064_o

Vincent Garrett har hatt en strålende sesongavslutning for Bærum. Stian Emil Berg og Anders Stien kan gjøre lite annet enn å traile. (Foto: Espen Hildrup)

 

Så også for Asker Aliens: Loo Djo Yele, Joshua Hart, Torgrim Sommerfeldt, Aksel Bolin og Anders Stien?  En våt drøm for en hvilken som helst coach. Men uten Stian Emil Berg hadde mye vært annerledes i Aliens, og det finnes ingen som kan fylle den rollen.  Det har for eksempel disposisjoner i grunnserien sørget for: Ingen har fått nødvendig rutine, selvtillit eller spilletid til å kunne overta ansvar.

 

03 palberg (4)

Juan Ferrales er fortsatt den egentlige lederen for Kongsberg Miners, men Brian Voelkel (t.v.) har tatt grovt for seg av statistikkprisene. (Foto: Ole John Hostvedt)

For Kongsberg funker mye.  Det er strukturert og seriøst.  Det er Brian Voelkel som har rasket med seg topplasseringer i så godt som samtlige statistikk-kategorier. Det er Fred Thomas som plutselig har sett lyset offensivt også. Det er stødige Juan Ferrales som riktignok ikke har vært like skarp som i fjor, men som uansett er en garantist for fornuft, scoringer og mental tilstedeværelse. Og det er sånne jokere som Mikal Gjerde der det popper 3ere som om det var popcorn en lørdag kveld i sofaen.

Frøya og Fyllingen?  To lag som evner å overprestere OG å underprestere. Nesten litt snodig at de skulle møtes i kvartfinalene – umulig å vite hvilket lag som har dagen når. De har levert det dårligste og det beste som har vært vist i BLNO i år.  Imponerende Nikolas Skouen og Ognjen Nisavic, men også uforståelige kollapser. For meg er det nesten utenkelig at Fyllingen tar seg til finalen, men kanskje klarer de to gode kamper på rad, i semifinale 2 og 3?

_14_0213 PålBerg

Thomas Vangen er fortsatt en av Ammeruds aller viktigste spillere, men det ble en skuffende sesong. (Foto: Bjørn Moe)

Og når det handler om lag som leverer under forventning, er nok Ammerud en het kandidat.  De har spilt jevnt med mange lag, lenge. Men etter pause er det stort sett slutt. Enkelte av 3. og 4.-periodene har vært håpløst svake. At Morakinyo Williams har vært en stor attraksjon handler dessverre mest om 210 centimeter. At Roy Nwachukwu bare har vært på banen for Ammerud i 12 kamper er verre.

Nidaros ser ut til å kunne bli en døgnflue, og i så fall er det synd.  Norsk basketball trenger et lag i Trondheim, og vi skulle gjerne hatt et i Stavanger og Harstad. Denne helgen kan BLNO-kvalifiseringen gi oss to av tre – Stavanger må vi vente litt lenger på.  Men vi trenger ikke underlige konstellasjoner med langreiste coacher og forgjengelige spillere.

Vi trenger snarere lag som Tromsø som jobber knallhardt for å levere et produkt alle kan være stolte av, og når Storm berget plassen uten å måtte gå om kvalifisering, er det kanskje noe av det viktigste som har skjedd i BLNO i år.

Og hvis Tromsø er viktigst, er semifinaleserien morsomst: Vi liker det når det er kul umulig å tippe utfallet. Her er noen gode grunn til at lagene vinner og taper:

ASKER TAPER FORDI
de har elendig rotasjon og avhengig av lavt tempo. De er statiske offensivt og er mer avhengige av Stian Emil enn de liker å tenke på.

ASKER VINNER FORDI
6 spillere leverer så jevnt at det er mulig å plukke bort noen.  Om alle leverer varene samlet (har neppe skjedd ennå) er det ingen lag som slår dem.

BÆRUM TAPER FORDI
tomrommet etter Keith Omoerah er umulig å fylle. Mer avhengig av Stian enn de liker å tenke på – og når alt begynner og slutter med samme mann er det sårbart. Helt avhengig av 3ere; de skyter suverent flest i BLNO (30/kamp). Aly Hudgins er for hissig på grøten til å holde seg på banen lenge nok.

BÆRUM VINNER FORDI
de løper og skyter i filler alt som er av motstand. Fordi Stian Mjøs vokser med utfordringene og skyter når-som-helst fra hvor-som-helst (bare ikke fra hofta). Mathias er ikke “Årets coach” for ingenting, og det gjør heller ingenting om han blir sendt på gangen. Ass.coach er minst like bra.

FYLLINGEN TAPER FORDI
de har til gode å levere consistent: Ognjen eide den ene kvartfinalen mot Frøya for så å være borte i neste. Det hjelper heller ikke at de tidvis er litt «hete i toppen».

FYLLINGEN VINNER FORDI
bestenivået er høyt, og fordi de har rutinerte spiller på alle posisjoner. Brede Raae Ellingsen som joker.

KONGSBERG TAPER FORDI
noen en eller annen gang kommer til å knekke koden Brian Voelkel. Når du har en spiller som topper så mange statistikk-kategorier har han ikke råd til foultrøbbel. Og, det er gunstig for motstander hvis Fred Thomas popper 3ere i stedet for å plukke returer.

KONGSBERG VINNER FORDI
Hvis du plukker bort utlendingene har de strålende norske spillere i Nico Østbye og Mikal Gjerde. De er godt organisert, de er godt coachet og de har solide importer på alle plasser.

Basket Ball

Niko Skouen var høyt og lavt for Frøya, men det holdt «bare» til kvartfinale (Foto: Erik Berglund)

 


Legg igjen en kommentar

Hvorfor ikke nå?

Det er litt over en uke siden Johan Salkjelsvik gikk bort. Jeg våknet lørdag til den uvirkelige meldingen om at underfundige, flotte, kunnskapsrike, fine Joen ikke er blant oss lenger.  Jeg skulle altså ikke få til et siste møte med min gode venn og forbilde.

Fylt av vemod og takknemlighet falt det lett å skrive om ham; kanskje egentlig til ham. Joen var et menneske det var umulig å mislike, og desto lettere å bli begeistret for.

Jeg har holdt liv i denne bloggen i 6 år, og har gledet meg over responsen. Til tider har det virket som om hele basket-Norge har engasjert seg. Men jeg har aldri opplevd maken til det som har kommet til uttrykk i dagene etter at Joens bortgang ble kjent.

En titt på FB-gruppen «Norsk Basket» sier det meste. Der er veien kort til tastaturet når noe skal kritiseres.  Det hører med til sjeldenhetene at 100% av kommentarer og tilbakemeldinger er likelydende og positive: En rørende hyllest der flere har bidratt med egne opplevelser av kontakten de har hatt med ham. Og mange som gir uttrykk for at de så gjerne skulle rukket å si det mens han fortsatt var blant oss.

Dagen etter møtte jeg en av mine nære venner som sa: «Er det ikke rart hvordan det er så vanskelig for oss å si sånne ting mens folk lever»?

Jeg har tenkt på det siden.

Jeg vet nok at Joen var svært klar over at vi var mange som satte umåtelig stor pris på ham. Mannen som hatet oppmerksomhet om egen person, må likevel innerst inne ha følt tilfredshet over å vite at han hadde venner over alt.

Men altså: Hvorfor går det ikke an å formidle disse tankene før de kommer til uttrykk i en nekrolog?

Jeg har mange og gode trenervenner, men jeg er sannelig ikke sikker på om de har fått tak i hva jeg egentlig tenker.  Min hang til ironi og mild sarkasme blir nok oftere misforstått enn forstått.

Noen har jeg hatt mer å gjøre med enn andre:

Jeg har virkelig den aller største respekt for Mathias (Eckhoff). Norges desidert mest kunnskapsrike coach, med en genuin forståelse for x’er og o’er. En engasjert og engasjerende samtalepartner som brenner for faget og menneskene som er involvert.

Per (Tøien) som jeg har forsøkt å kopiere så godt det har latt seg gjøre. Per, som besitter denne uforklarlige positiviteten som jeg aldri evner å nå opp til. Som bobler over av entusiasme som smitter. Som er en nytelse å være sammen med på Basketskolen; han «eier» stedet og spillene.

Baard (Stoller) som jeg har hatt altfor lite kontakt med de siste årene. Jeg husker med glede de turene der vi har diskutert og ledd sammen. Jeg husker godt de første årene i EB85 der Baard var læregutten og jeg var nestoren. Nå er rollene byttet om.

Inge (Kristiansen) og Brent (Hackman).  David (Cox), Axel (Langaker) og Ulf (Landstrøm): Vi har reist sammen, vi har deppet over tap sammen, vi har diskutert til langt på natt og vi har gledet oss over fremganger sammen.  Uansett hvem det har vært og hvor det har vært – samholdet og fellesskapet har vært blant det fineste jeg har opplevd som coach.

Takk til Inge som alltid var villig til å dele meisebolle med meg. Til Brent som var hyggelig nok til å le av mine særegeneheter. David og Axel skal ha takk for å holde ut med meg og for å være de perfekte assistentene, og takk til Ulf for å ha gitt til beste en utgave av seg selv som jeg virkelig lærte å sette pris på.

Audun Eskeland har vist meg sider av seg selv som det bare er å ta av seg hatten for – alternativt bøye seg i hatten av. Ron (Billingslea) har jeg opplevd på nært hold, men sjelden coachet med eller mot. Men det har alltid vært en opplevelse å diskutere fag og politikk med ham.

Hvis jeg setter strek her, risikerer jeg å fornærme en hel hærskare av kolleger som fortjener å få høre at jeg digger dem. For eksempel Nils (Kristoffersen) som har måttet finne seg i å være en slags hobbypsykolog for meg de gangene jeg har vært nede.  Han har hentet meg opp fra kjelleren hver gang.

Og Ellen (Hamremoen) som var med meg på U18 menn.

Her er noen nevnt og mange glemt. Men jeg lover å bli bedre på å fremsnakke kolleger. Kanskje du skulle tenke på det også? Når fortalte du sist treneren din at du syntes treningen var bra. At han eller hun gjorde en god jobb..?

«Er det ikke rart hvordan det er så vanskelig for oss å si sånne ting mens folk lever», sa hun.

Jo, nettopp!

 


12 kommentarer

Den fineste av de fine

Johan Salkjelsvik er den fineste av alle flotte mennesker jeg har hatt gleden av å bli kjent med i norsk basketball. Vårt vennskap har strukket seg over mange, mange år – flere enn jeg liker å tenke på. For det betyr at man er blitt gammel, og Joen var en sånn kar som jeg mente kunne leve evig. Gammel? Ja, men så fantastisk sprek.  Han gikk, han jogget, han løp.

basket3benkenMen i dag våknet jeg til beskjeden om at Joen har gått bort. Han sovnet inn onsdag.

For noen uker siden sendte jeg en SMS til Joen: «Har du tid til å møte meg for en middag og prat hvis jeg tar turen til Ålesund»? Jeg fikk aldri svar. Det var ikke så rart, for Joen var ikke særlig på hugget verken på SMS eller Messenger. Men denne gangen var det helt andre grunner til tausheten. Den sprekeste mannen jeg har kjent måtte til slutt gi tapt for kreften.

Jeg lærte alt av Joen.

Jeg var førstereisgutt og Joen var den erfarne da vi dro på coach clinic i Italia. Vi snakket basketball ved hver anledning. Joen var alltid nysgjerrig, alltid søkende. Han elsket å eksperimentere.

Han ville vite hvordan jeg klarte å holde fokus med en gjeng tenåringer.  Han ville vite hva jeg tenkte om taktikk og teknikk. Han ville vite hva jeg mente om helbane sonepress: Doubleteam ned langs sidelinjen eller i front?

Selv var han alltid helt i front. Han var treneren med høyest utdannelse i Norge.  Han kunne alt om idrettsmedisin, men han ville alltid lære mer om både fag og basketball. Han sørget for alltid å være oppdatert – aldri utdatert.

De små episodene dukker opp igjen når jeg nå skjønner at vi aldri skal få diskutert ferdig.

Klokken: På håndleddet hadde han alltid den eldgamle Casio digitalklokken sin – en levning fra fortiden og kanskje den aller første som kom på markedet? Den hadde pulsmåler og vi moret oss alltid med å sjekke hvilepuls før vi diskuterte basket. Det bør være unødvendig å nevne at Joens verdier overgikk mine. Alltid. Men vi hadde i hvert fall puls, begge to.

Island: Joen var head coach for juniorlandslaget, jeg var ass.coach. Flyet fra Bergen til Gardemoen var forsinket, og Joen kom aldri med flyet til Island den dagen. Jeg måtte coache den første kampen alene. Det viste seg å bli den eneste seieren vi fikk. Vi har alltid smilt litt av det senere.

Sundsvall: Vi hadde byttet roller til nordisk mesterskap i Sundsvall.  Joen var ass.coach og kunne heller ikke denne gangen reise sammen med laget. I en pill råtten VW Passat kjørte (!) han fra Ålesund til Sundsvall midt på natten – 733 km.  Sjekk kartet – og slå den… Rett fra bilsetet til kamp!

Omsorg: Etter en dramatisk episode ble en av spillerne hans lenket til rullestolen, ute av stand til å bevege seg og kommunisere. Joen var aldri i tvil: Han gikk «all in» og var hjemme hos spilleren hver eneste dag, i flere år!  Joen droppet egne ferier, egne planer. Der den kommunale helsetjenesten ikke hadde ressurser stilte Joen opp. Fremgangen var vanskelig å spore, men Joen mente det var viktig: «Jeg kan se det i øynene hans».

Jeg har aldri sett, opplevd eller hørt om tilsvarende.  Joen lærte meg alt, men kanskje først og fremst respekten for spillere.  De gir deg alt de har, og da fortjener de å få alt tilbake. Det var en selvfølge.

Daniel: Joen var eldre enn meg – han døde 78 år gammel. Mange mente han var for gammel til å håndtere ungdom.  Så utrolig feil! Jeg husker altfor godt da han var på besøk hjemme hos oss. Han brukte en halvtime med Daniel ute på gårdsplassen; Joen klikket med Daniel på en måte jeg misunte begge to.

Trenerprisen: Da Joen skulle hedres med pris på Den Store Trenerhelgen var gode råd dyre: Det var helt utenkelig at han ville kommer for å bli gjort stas på.  Jeg husker telefonsamtalen der jeg løy så det rant av meg for å lure ham til Oslo. Og jeg mistenker ham for å ha skjønt det likevel.

Sikk-sakk:  Denne helgen har jeg ekstratreninger med laget mitt. Jeg bruker flere driller som jeg lærte av Joen.  I morgen skal vi ikke hedre ham med et minutts stillhet, men vi skal bruke 4 minutter på Joens sikk-sakk pasningsdrill!

Den fineste av de fine! Hvil i fred, selv om akkurat det blir vanskelig for deg. Du finner sikkert en joggeløype der du er nå, kjenner jeg deg rett.

13391434_248201335545699_7933580068366892674_o