pauliord


1 kommentar

Norge senior ASAP

Vi kan mene hva vi vil om landslag, og det er da også mange som har gjort på «Norsk Basket» (fint sted å finne saklige og seriøse diskusjoner. Kast deg gjerne på debatten du også..!). Det er vanskelig å finne gode argumenter for IKKE å ha landslag.

Det er motiverende, inspirerende, lærerikt – og på landslaget er du sammen med likesinnede som blir venner for livet. Venner du gjerne skulle brukt mer tid sammen med. Som du gjerne skulle spilt flere kamper med . Spillere du gjerne skulle hengt med, og som du har delt seng med (ja, det er som regel dobbeltseng på landslagsturer…). Som er dine gode venner når dere er sammen i utlandet, men som også er dine bitreste fiender på banen hjemme i BLNO. Venner du kan dele erfaringer med. Som du kan søke råd hos når det er din tur til å finne skoler eller spillesteder.

Det begynner med landslagene. Men dessverre slutter det også der for altfor mange nå. Vi snakker om hele årganger som går tapt for norsk basketball. Økonomi er argumentet som stopper alle diskusjoner.  Vi har ikke penger eller ressurser til seniorlandslag mens det faktisk driftes  6 yngre lag.

NBBF prioriterer ikke seniorlandslag.  De har en strategiplan som sier at vi skal ha seniorlandslag i 2020. 3 år å vente for spillere som ikke har tid til nettopp det.

I 2020 har Stian Mjøs passert 30 år. 90-årgangen fyller 30, mens den svært gode 91-årgangen sannsynligvis har funnet en retning i livet som ikke nødvendigvis inkluderer basketball.

Så om ingen vil ta grepet nå, får vi kanskje gjøre noe sjæl..!?!

Hvis jeg leser langtidsplanen for norsk basketball riktig, skal det etableres seniorlandslagssatsing i 2020. Senest. Det står ingenting om at det ikke er lov/mulig å dra i gang noe tidligere. Men det kan i så fall ikke koste penger eller menneskelige ressurser. Såpass skjønner jeg.

Altså er det opp til utenforstående. Entusiaster. Foreldre. Generelt interesserte. La oss vise at vi ikke bare er grinebitere som sitter på ræva og kritiserer. La oss tilby det vi har å bidra med.

Jeg skal være førstemann ut: Ja, jeg er gjerne med i en gruppe som har som mål å få to seniorlandslag på beina ASAP. Derfor har jeg opprettet en FB-gruppe som heter nettopp det: «Norge senior ASAP». Hva jeg kan bidra med? Tja, jeg skal med glede bidra med det jeg kan om kommunikasjon.

Hva med deg, Stein Nymo? Er du klar for å ta et tak?

Du Johan Dolven? Du kan vel ikke sitte stille og se på at andre trår til, mens tiden tikker og går for sønnen din?

Du da, Terje Mjøs? Anita? Hadde det ikke vært moro om vi kan få til noe sammen?

Jan Stien: Skal vi legge første herrelandslagssamling til Basketskolen kanskje..? Hva har du å tilby?

Øyvind Midtvedt; har du tid til å være på plass med medisinvesken din?

Fredrik Hannestad: Kanskje en samling for senior damer bør legges til Elite Campen i Bergen? Er du med?

Per Tøien. Ståle Frey: Skal vi slå en strek over det som har vært og sørge for at Harald og alle de andre får et tilbud å være stolte av? Et tilbud som dagens tenåringer vil elske å være en del av når det blir deres tur.

Hva skjer hvis en gruppe ressurspersoner setter alle kluter til og kaster seg inn i arbeidet for å få til noe? Sannsynligvis kommer det til å gå bra.

Vi skal garantere menneskelige ressurser. Alt fra sponsorjobbing til billettsalg skal være tatt hånd om av oss. Det eneste vi trenger er et positivt signal fra NBBF.

Vi fikser pengene, koste hva det vil.
Så gjenstår vel egentlig bare om forbundet biter på kroken.
Fristende agn, er det ikke?

Hør bare hva utenlandsspillerne våre sier:

STINE AUSTGULEN:

U-landslag har alltid vært spennende og gjevt for min del og jeg gledet meg alltid til landslagssamlinger, nordisk og EM. Noen av de beste basketminnene jeg har er med diverse landslag. For meg har yngre landslag vært svært lærerikt. Man måler ikke bare krefter mot de beste i Norge, man måler krefter mot de beste jevnaldrende spillerne i Europa. Antall norske spillere på college (og i Europa) har steget de siste årene. Mange av disse spillerne får spilletid og gjør det bra. De hevder seg!

15493641_10154234951442547_4024408478416787613_o

Et annet viktig poeng å ta med seg fra landslagsspill er at man skaffer seg kontakter. De fleste collegelagene som rekrutterte meg har sett meg spille i landslagssammenheng. Det lages internasjonale scouting-rapporter hvor spillere fra hele Europa blir rangert, og uten landslag og en mulighet til å «vise seg fram» vil man ikke være en del av dette. Hvis drømmen er profesjonell basket i Europa, eller collegespill, hvordan skal man kunne oppnå dette uten en mulighet til å vise hva men er god for? Og kanskje enda viktigere, uten en mulighet til å måle krefter mot de beste og vite hva man må jobbe med i tiden framover, hvordan skal man da nå målet sitt?

Uten seniorlandslag og noe å se fram mot etter du har fylt 19 år er det lett for å miste motivasjonen og gi seg. 19 år er ingenting, og altfor tidlig til å legge skoene på hyllen etter min mening.

På collegelaget mitt i USA spiller jeg ironisk nok på lag med flere europeere enn amerikanere. Hver sommer drar vi alle hver til vårt. Amerikanerne blir ofte igjen på skolen, hvor de har summer school og trener daglig. Svenskene, danskene, og resten av europeerne drar hjem til sine respektive land for landslagsspill. Både U-landslag og seniorlandslag står på planen, og diverse mesterskap skal spilles. Jeg derimot, jeg drar hjem til Norge og trener for meg selv. «Open gym» et par ganger i uken hvor man kan være alt fra 2-20 spillere. Personlig kunne jeg tenke meg å komme hjem til et landslag, med både treninger og kamper for å bedre spillet mitt. Jeg mener landslag er noe vi burde investere i, og et seniorlandslag er etter min mening viktig for å få norsk basketball opp og frem.

JOHANNES DOLVEN:

Landslag har betydd veldig veldig mye for meg. Først og fremst tror jeg det er den eneste grunnen til at jeg er her jeg er i dag. Å spille EM er uten tvil tre av de beste minnene jeg har. Basketball eller ikke. Det er med landslaget jeg mener jeg har vokst mest som basketspiller. Alt fra treningssamlinger med diverse coacher, nordisk, EM, treningskamper og alt som kommer med det har vært utrolig lærerikt og motiverende.

_12_5196-basket130413-01-bb-XL

Personlig syns jeg det er viktig å ha seniorlandslag. Som sagt, årene fra U16 til U18 har kanskje vært mine morsomste basketball år, fordi jeg hadde noe og noen å se opp til (da var det vel U20-landslag også). Jeg tenker veldig ofte på hvor gøy det hadde vært å spille landslagsbasket igjen da jeg ser spillere fra andre land delta i turneringer vi kunne deltatt i.

Jeg hadde gjort hva som helst for å være en del av en seniorlandslagssatsing. Jeg tenker på landslag veldig veldig ofte, og hvor kult det hadde vært. Jeg tenker også på hvor gode vi hadde vært. Jeg mener vi kunne blitt så gode som vi bare vil, med de spillerne Norge har akkurat nå.

Jeg håper virkelig vi kan få til et seniorlandslag i nærmeste fremtid, og jeg vil gjøre alt for å hjelpe til å oppnå det!

STIAN EMIL BERG:

Sommeren etter at jeg ble ferdig med basket og skole i USA  brukte jeg en del tid i Sverige. Det var vel da jeg skjønte hvor mye lenger Sverige var kommet i prosessen med landslag og også forstod litt hvorfor spillere hadde en drive på et høyere nivå enn hjemme. Ambisjonsnivået til disse gutta lå flere hakk over mitt eget selv om jeg også skulle bli proff.

Aksel Stian

Det virket også som all ambisjon og drive kom fra det å være en del av landslaget og være med i mesterskap og kjempe om medaljer. I de samtalene der hadde jeg liksom ikke så mye å bidra med, men jeg forstod veldig godt hvorfor de tenkte som de gjorde. De hadde backing fra forbundet og en plan for at ting faktisk skulle skje. Forbundet stolte på at de kunne gjøre jobben, og spillerne stolte på at ting faktisk ble gjort. Og sannelig så spilte de EM-kval foran et fullsatt Hovet i år og har nå et VM-kval å jobbe mot. Spørs om jeg ikke hadde utsatt det ene og det andre for å være en del av det om jeg fikk lov.


Legg igjen en kommentar

Landslagene som forsvant

Stian Emil (Berg) er en av mange norske spillere som har fått basketballen inn med morsmelken – eller for den saks skyld med farsarven. Han har brukt mye tid på basketball; han trådte sine barnebasketballsko i EB85, han har spilt parallellt et år for Asker og han har opplevd suksesser med 3B og Bærum Basket. De siste 5 årene har han studert og spilt for NIU (div. i) i DeKalb og for NSU (div.2) i Fort Lauderdale.  Han var også en av de helt sentrale spillerne på U16- og U18-landslagene fra 91-årgangen.  Ett av høydepunktene var da han sammen med Karamo Jawara ble stemt inn på All Star-laget i nordisk: To spillere fra Norge det året vi kom på 4.plass, men etter en svært sterk seier mot Sverige innledningsvis. Det er sånt som gir inspirasjon til videre satsing, til enda mer målrettet jobbing for å nå målene.  Men norsk basketball etter de aldersbestemte årene har vært en skuffelse skriver Stian i denne bloggen. Han synes det er viktig at også de berørte spillerne sier sitt etter å ha lest dette blogginnlegget på pauliord for litt siden.

 

11258178_10155500601450058_2428981889840685500_n

Stian Emil har spilt fire år i USA – både i 1. divisjon og 2. divisjon. Men lysten til å spille i og for Norge er ikke like stor lenger.

 

Torbjørn Fritzen sa til meg en gang for veldig mange år siden at jeg måtte fortsette å trene målrettet og hardt: Når jeg kom i  riktig alder var sikkert landslaget godt etablert og en greie som var verdt å være en del av. Ble ikke sånn!

Ble fristet til å skrive noen ord om norsk basketball og «landslagssatsingen» her forleden da min kjære far var så grei å påpeke mangelen på et seniorlandslag. Til og med julekortet som aldri ble sendt om landslagssamlinger fikk meg til å trekke på smilebåndet (selv om jeg har fått oppleve en god dose sarkasmer gjennom årene og kanskje er et vanskeligere publikum enn folk flest).

Vil nødig  gjøre Berg-familien til en mer kritisk og mindre positiv familie enn den allerede er, men litt diskusjon rundt landslag må være lov føler jeg. En annen faktor som motiverer litt til å skrive er jo også aktiviteten på andre siden av grensen  der jeg har noen kompiser jeg fortsatt holder kontakt med. Og ikke minst at det i dag ble avgjort at det skal spilles VM-kval matcher I Sverige.

Vi er er vel et ørlite stykke unna der…

Jeg er en av dem som alltid har sagt at det å være en del av et U-landslag fra 15-årsalderen og opp er noe av det som dyttet meg litt i riktig retning. Enkelte mener vel at vitsen med U16-landslag for eksempel visner litt når man taper kamper med 40-50 poeng i snitt. Hvor mye læring er det i det og hvor motiverende er sånt liksom? Jeg skal ikke mene så mye om det siden jeg helst vil diskutere seniorlandslaget. Jeg velger å være så feig å si at jeg ser poengene fra begge hold.

Erfaringene jeg tok med meg fra ungdomslandslagene, både på godt og vondt, var ganske avgjørende for min motivasjon

Når jeg tenker litt tilbake på tiden med U16-, U18- og U20-landslagene er det vel sånn at erfaringene jeg tok med meg derfra, både på godt og vondt, var ganske avgjørende for min motivasjon, min holdning til sporten, og til hva som må til for faktisk å kunne spille på et høyt nivå. Jeg var nok heldig i den forstand at jeg nesten alltid spilte med gode spillere og coacher de gangene jeg var i aksjon i utlandet.

Pappa, Mathias Eckhoff, Brent Hackman, Per Tøien, Inge Kristiansen, Anders Stien, Aksel Bolin, Karamo Jawara, Øivind Lundestad, Roy Nwachukwu, Halvor Poulsson, Marius Botolfsen, Magnus Midtvedt, Thomas Mjøs bare for å nevne noen (kunne nevnt mange fler).

12031560_501675506683546_4865096294728674093_o

Mathias Eckhoffs mange eventyr har inspirert mange. Sist som assisterende for Nigerias OL-lag!

Resultatet var at de fleste kampene jeg spilte internasjonalt ikke ble så stygge som andre kanskje har opplevd. Jada, jeg hadde min fair share av stygge tap, og det fines læring i det også. Men i hvert fall så ga alle disse minuttene både på og av banen veldig mye i form av at jeg fikk se hvor gode folk faktisk var utenfor Oslo og Akershus gutter 15-serien. Jeg fikk et lite innblikk i treningskulturen på andre landslag og man fikk også målt krefter mot virkelig bra spillere.

Utrolig kult!

Men så har vi ikke flust med talent og atletiske beist i Norge, og det hender at enkelte årganger kommer litt til kort når de skal konkurrere med andre nasjoner. Det er selvfølgelig vanskelig å beregne, og ikke minst vanskelig å ta avgjørelser som ikke oppfattes som urettferdige og slemme, hvis man skulle valgt å ekskludere enkelte årganger.

Mangelen på satsing og oppfølging fra eget land var nokså demotiverende.

Men en vesentlig grunn til at jeg ikke var så himla motivert til å starte en «proffkarriere» etter ferdig skolegang i USA er nettopp dette med seniorlandslag. Det er mange grunner til at jeg ikke var 100% innstilt til å fortsette (og det må du nesten være om du skal lykkes), men mangelen på satsing og oppfølging fra eget land var nokså demotiverende.

Tilbake til Sverige: Sommeren etter at jeg ble ferdig med basket og skole i USA  brukte jeg en del tid i Sverige. Det var vel da jeg skjønte hvor mye lenger Sverige var kommet i prosessen med landslag og også forstod litt hvorfor spillere hadde en drive på et høyere nivå enn hjemme. Ambisjonsnivået til disse gutta lå flere hakk over mitt eget selv om jeg også skulle bli proff. Det virket også som all ambisjon og drive kom fra det å være en del av landslaget og være med i mesterskap og kjempe om medaljer. I de samtalene der hadde jeg liksom ikke så mye å bidra med, men jeg forstod veldig godt hvorfor de tenkte som de gjorde. De hadde backing fra forbundet og en plan for at ting faktisk skulle skje. Forbundet stolte på at de kunne gjøre jobben, og spillerne stolte på at ting faktisk ble gjort. Og sannelig så spilte de EM-kval foran et fullsatt Hovet i år og har nå et VM-kval å jobbe mot. Spørs om jeg ikke hadde utsatt det ene og det andre for å være en del av det om jeg fikk lov.

Så hvis motivasjon og ambisjon bygges fra 15 års-alderen og opp, hva er det man bygger den for? Jeg beklager, men BLNO er ikke noe som får noe til å satse på en basketkarriere, særlig ikke i Norge

I alle fall, flere svensker gikk samme vei som meg (eller den veien jeg skulle gått) gjennom college og så tilbake til hjemlandet. Chris Czerapowicz er en av dem og også en av spillerne jeg nevnte  med høyt ambisjonsnivå. I tillegg til landslagsvirksomheten så fortalte han at den svenske ligaen hadde gode kontakter i form av agenter, coacher osv rundt om i Europa som kan åpne dører for spill i bra ligaer.

Et par år senere spilte han EM-kval matcher og spiller nå i den polske ligaen. Kan tenkes at han er småsugen på å gjøre det bra i VM-kvaliken også, og at det inspirerer ham til å ta steget til en større liga igjen.

Så hvis motivasjon og ambisjon bygges fra 15 års-alderen og opp, hva er det man bygger den for? Jeg beklager, men BLNO er ikke noe som får noe til å satse på en basketkarriere, særlig ikke i Norge hvor en jobb på Shell er bedre betalt og med større  sjanse for at folk har hørt om arbeidsplassen din enn å bli Norgesmester i basketball.

«Centrum Tigers»?

Aldri hørt om.

«Spiller du på landslaget eller?»

Fete spørsmål å svare på og inspirerende å forklare at vi FAKTISK har en proffliga og det har ikke vært noe landslag på hvem vet hvor lenge. Hvis et landslag eller noe som ligner ikke er mulig, hvorfor ikke gjøre det til en prioritet å hjelpe spillere videre i karrieren og gi dem et inntrykk av at vi faktisk har troen på dem? Det meste koker ned til penger og slik jeg har forstått det så er ikke cash flowen helt oppe og nikker i forbundet.

Nå glemmer jeg sikkert mange, men kunne blitt et ganske bra team som hadde en eller annen ide om hvordan å få folk videre.

Men det finnes da fortsatt ressurser i form av folk? Jeg er sikker på at Mathias hadde vært positiv innstilt til å hjelpe til om det spørres pent. Sikker på at fatter’n, Ståle, Calix, Stein Erik, Baard osv hadde hatt få problemer med å hjelpe noen i riktig retning mot college. Sikker på at Geir, Brent, Inge, Lars Gunnar eller Per har knyttet noen kontakter utenfor våre landegrenser opp gjennom årene.

Nå glemmer jeg sikkert mange, men kunne blitt et ganske bra team som hadde en eller annen ide om hvordan å få folk videre. Jeg tror i hvert fall ikke løsningen er å isolere folk som har en mening og som kunne vært en ressurs for mange.

Tror vel ikke det blir noe VM-kval i Norge nå med det første i hvert fall. Ta en prat og del ressurser og erfaringer, det er mitt tips. Vi er ikke store nok til å sitte å gnure og gnisse på vårt eget når informasjonen og kunnskapen kan hjelpe andre.

Det skal vel nevnes at det trengs dedikerte og seriøse spillere for å kunne dra i gang noe sånt som dette. Det tror jeg personlig at kommer litt av seg selv om man kan friste med et alternativ med litt backing og orden. Lett å si, men da hadde nok jeg vært der og fått opp noen tusen skudd skudd et eller annet sted.

Helt til slutt er det naturlig å gi kred til alle som faktisk har en fulltidsjobb som basketspiller eller har hatt. Det tar tid å jobbe seg opp i systemet akkurat som en hvilken som helst annen job og det krever enorm dedikasjon å gjøre det som norsk basketspiller.

Kudos til Karamo, Nikolas, Stian Mjøs, Torgrim, Anders, Christer og Aksel for å leve ut proffdrømmen eller ha gjort det. Høres kanskje overfladisk ut, men det er ikke alltid så lett å ta det valget/steget når man får null annerkjennelse her hjemme.

10678678_10205966123086185_2464639901358565902_n

Torgrim Sommerfeldt har levd drømmen, og om ikke skader hadde stoppet ham kunne det blitt en av de virkelig store norske basketsuksessene internasjonalt.

255478_10152124583930626_376719417_n

Aksel Bolin er endelig tilbake på parketten i Norge, og har både USA og Spania på samvittigheten.


1 kommentar

Glad(e) jul

Det er mye å irritere seg over i norsk basketball. Det er mye å gremmes over. Men det er faktisk mye å glede seg over også, hvis du ikke bare ser stort og langsiktig på det, men er oppmerksom på de små og nære tingene.

La oss for en stakket stund glemme at vi er en idrett som ligger og vaker rundt 10 000 aktive, pluss/minus.  Kanskje mest minus. Ikke tenk for mye på at vi er annerledesidretten som ikke har landslag, men derimot en rar tabell. For meg har det vært mye å finne glede i. Her er noen observasjoner fra 2016:

HYGGELISTEN

– Jeg ante virkelig ingenting om Nicolas Bieber annet enn at han er født i ’99 og sannsynligvis ikke er i slekt med han andre. Men nå har jeg sett ham ved to anledninger for Bærum ganske nylig. Fresk kar, frekk og uredd. Morsomt!

– Det er ikke bare ganske kult, men veldig kult, når spillerne du trener plutselig trekker et eller annet opp av hatten som vi har trent på, men som de aldri har gjort i kamp før. Vips! så hadde de knekket en ny kode.

– Det hører med til sjeldenhetene at dommerne sier hyggelige ting til deg etter kampen, men da Geir Bergerud ga spillerne mine kred for god oppførsel kjente jeg at jeg likte det.

– Jeg har mast lenge og mye om kommunikasjon og informasjon, og akkurat nå har jeg tre gode kandidater til heder og omtale – og gjerne en pris hvis noen skulle inne på å tenke i de baner: Kurvball.no har overtatt den kreative delen av nyhetsformidlingen selv om nettstedet har ligget litt brakk et par uker nå. Dessuten er jeg imponert over Tromsø Storms oppdaterinfer på twitter. De består med glans den viktige testen som handler om å formidle også tap i en nokså nøktern tone. Bra! Og til slutt masse kred til Jon Aadne Aadnesen som følger USA-basketen og «USA-spillerne» tett. Han har gitt oss verdifull og hyggelig nytt på Norsk Basket etter hver spilledag i USA. Takk!

– Men også: Jeg ble gjort oppmerksom på morsomme kampreferater på denne siden – pluss at Skjettens 02-lag har tatt utfordringen og laget sin egen FB-side der de informerer om egen aktivitet.

– Jeg gleder meg stort over Haralds (Frey) suksess i Montana, og har irritert meg nesten like mye over at Johannes (Dolven) ikke har sluppet til for Drake. Men nå er det endelig håp. Drake-coach Giacoletti har takket for seg og plutselig kan situasjonen snu seg til noe veldig mye bedre. Alt du trenger er en coach som stoler på deg!

– Hvert eneste år er det fantastisk morsomt og læreriktg å få være en del av Basketskolen i Tønsberg. Opptur!

– Synes denne lille hverdagshistorien fra Øyvind Haehre på «Norsk Basket» er en liten perle:
«Spillerne har fått beskjed om at de må ta med seg venner slik at de også kan ha det like moro som dem. Dette har en av jentene, la oss kalle henne Anne, tatt på alvor og har tatt med seg Henriette på trening for første gang. I bilen på vei hjem diskuterer de to niåringene opplevelsen og spillets mange aspekter.
Henriette: Men det viktigste med basketball er jo å ha det gøy!?
Anne: Nei, det viktigste med basketball er å være mellom mann og kurv

KJØTT TIL JUL

Jeg har egentlig ingen veldig sterke meninger om dette lenger. Nå er jeg kun en observatør som ser BLNO utenfra. Det er jo ikke uvanlig at nordmenn handler kjøtt i Sverige, men oppunder jul og importfrist for spillere importeres det kjøtt rund baut.

Bærum var jo ikke heldigere enn at to amerikanere ble sendt i retur på rekordtid. Så har det jo gått ganske bra med laget uten importer, og det har faktisk vært ganske kult å se kjapp og inspirert basketball. Men så måtte man altså bare importere enda en kar. Sikkert ikke noe gærn’t med James Weatherspoon, men det var morsommere uten.

Frøya mistet sin mann til andre utfordringer, og har selvfølgelig erstattet ham. Og kanskje til og med Tromsø som jeg har hatt veldig sans for i år.

Kenneth Webb har lenge ytret ønske om å få inn en storvokst amerikansk forward som kan hjelpe det unge Storm-laget videre.

– Jeg har begynt å leke med tanken om å hente inn en eller to spillere der vi starter hele prosessen med papirarbeidet og at vi får spillerlisensen, sier Webb til iTromsø.

Jeg håper virkelig ikke det skjer. Jeg håper de klarer seg. Og jeg håper de tar flere skalper enn den mot Asker sist helg.

JULEKORTENE SOM ALDRI BLE SENDT

Til slutt har jeg gjort et dykk i den sekken med julepost som ble liggende igjen – kortene som aldri ble sendt. Her er noen:

julekort1


1 kommentar

Idéstafetten

I denne bloggen forsøkte jeg å dele noen ideer til tiltak som kan være med å gi norsk basketball en boost. Jeg hadde trodd og håpet at noen ville kaste seg på og mene noe om forslagene, men det er nok litt som Fredrik Hannestad sier: Det er helt stille, det er øredøvende taust.  Men, jeg har tro på at noen er interessert nok til å plukke opp gode ideer her og der.  Her er enda et lite bidrag. Feel free – rapp det du liker.

Den Store Trenerhelgen

404335_153269791485781_35414191_nDa Den Store Trenerhelgen så dagens lys i 2010, var det som et resultat av en idékonkurranse: Den første utgaven ble gjennomført omtrent slik den var skissert i idéutkastet: Et slags koldtbord av parallelle foredrag og demoøkter etter «pick&choose»-prinsippet.  Om du gikk glipp av et foredrag, ble det gjentatt senere samme helg slik at du kunne få med deg det meste.  Tanken var at tradisjonelle coach clinics er en litt ørkesløs maraton gjennom en helg der du hører samme foredragsholder i flere økter. Litt søvndyssende for enkelte. Vi inviterte alternative foredragsholdere – folk som ikke nødvendigvis hadde basketballbakgrunn eller et basketballbudskap, men som bidro med kreativitet, alternative tanker og kjærkomne pustehull. Susann Goksøyr Bjerkreim, Johann Kaggestad, Ola Bernhus, Bjørn Heidenstrøm og Fredrik Brenna Lund var med å sette farge på helgen.
Jeg vil tilbake dit, kanskje i en litt moderert utgave.
Jeg vil se de aldersbestemte landslagene utfolde seg i treningsøkter, og jeg vil nødig at altfor mye tid går med til «møter».  Her skal det være noe for alle selv om du ikke ønsker å fordype deg i tunge forelesninger. Her skal du kunne gå fra hall til hall, plukke med deg det du vil, stikke innom neste hall for å se U18 trene før du velger å høre noe helt annet.

Juleoppholdet

Snart er vi der.  Julen. Romjulen. Basketpause.
Norsk basketball har nesten alltid ligget brakk i romjulen.  Vi har ment at det er uheldig og unødvendig eliteserien går inn i dvale, og det er i realiteten ikke mange aktiviteter å oppsøke.  Samtidig er det et faktum at julen er den tiden på året da nesten alle er hjemme.  Utenlandsstudenter kommer gjerne hjem noen dager, mens så godt som samtlige «norske» basketballspillere er hjemme uten noe å ta seg til annet enn en camp her og der. Jeg ønsker meg at NBBF tar eierskap til en juleturnering, og kan ikke se noe i veien for at det institueres en turnering etter handicap-prinsippet slik Sandvikas julecup ble arrangert for mange år siden. Mange snakker om den, ingen tar initiativet.
I seniorturneringen skal det åpnes det for påmelding av lag sammensatt spesielt for juleturneringen.  Det kan være Mikkel Kolstad på lag med Johannes Dolven og spillere som befinner seg i Norge. Anders Nymo kan teame opp med Stian Emil Berg og spillere fra BLNO og 1. divisjon.  Her er spillernes kvaliteter såpass godt kjent at det er uproblematisk å sortere handicap.  I Sandvikas julecup fikk lagene henholdsvis 12, 24 og 36 poengs handicap – og slik at det svakeste laget måtte score halvparten av handicapet for å få poengene: Når et lag scoret sitt 18.poeng fikk de 36 poeng i tillegg.
På denne måten hadde alle en sjanse mot alle.  I aldersbestemte klasser vil det være uproblematisk å bruke systemet basert på resultatene i første halvdel av regionsseriene.
Kanskje kan det i tillegg være noe helt nytt – en turnering 4 mot 4 etter EasyBasketens prinsipper..?  Dette skal være moro, det skal være sosialt og det skal være et tilbud til alle som er hjemme.  Det er de fleste.

Sommercampene

IMG_3596Jeg vil at det ALLTID skal legges en treningssamling for ett av de aldersbestemte landslagene til Basketskolen og Elite Basket Camp. Logistikken og infrastrukturen er allerede på plass; det mangler bare et representasjonslag som får maks utbytte samt deltagere på campene som får se og lære og bli inspirert.

Komprimert satsing

Samtidig vil jeg skjære betydelig ned på antall samlingshelger for de yngre landslagene. Det er neppe uten grunn at andre land optimaliserer treningene inn mot mesterskap.  Kutt samlinger som er strødd ut over kalenderen, sett det sammen til en solid samlingspakke før mesterskap.  Det sparer penger, det gir tid til andre aktiviteter for klubblag som ønsker å gjøre noe sammen, og det vil være kostnadsbesparende.  Såpass at det settes et maks-tak på egenandeler på 10 000 kroner uansett landslag.  20 000 kroner, slik spillere risikerer nå, er IKKE inkluderende.

Seniorlandslagene

En idrett uten seniorlandslag er uhørt.  Om det er kostbart? Ikke nødvendigvis, og i en tid fremover skal det spares penger. Fullskalasatsing er uaktuelt, men det skal som et prinsipp arrangeres minst en dobbeltkamp på hjemmebane hvert år. Om antall samlingsdøgn er latterlig lavt spiller det ingen rolle.  Vi vil se de beste i aksjon – i hvert fall én gang i året.

Nettsiden

På forbundets nettside er hele toppen av siden at stort bilde.  Jeg har aldri sett noe så dominerende noe annet sted.  Stort sett handlet nettsider om effektiv nyhetsformidling, og å fange interessen kjapt.  Slik funker ikke denne. Men om det først skal publiseres et bilde på toppen – hvorfor kan det ikke være bilde av et lag fra et eller annet sted i Norge.  Et jenter 13-lag fra Trondheim, et gutter 14-lag fra Vestlandet, en gjeng 10-åringer fra Østlandet?   Inviter lagene inn på siden, og legg ut et nytt bilde hver fredag.  Det skal ledsages av en kort tekst som forteller hvem dette er, hva de står for, hva de har prestert på banen. La det bli Norges kuleste bildestafett! Det samme kan kopieres på FB-siden.
P.S. Lese forresten denne med stor interesse, og synes Børnebasketfonden ser usedvanlig gjennomarbeidet og kult ut.  For alt jeg vet er vi i gang med noe tilsvarende i Norge, men interessant er det å lese om danskene uansett.

 


1 kommentar

Om rare tabeller og engasjement

«Bedre gikk det for herrelaget, som vant komfortabelt 91–75 hjemme mot Persbråten, søndag kveld – og klatret dermed opp foran naborival Bærum, som spilte lørdag hjemme mot Tromsø Storm». Budstikka skriver ikke så mye om basketball lenger, og når de gjør det titter de på tabellen. Det er jo naturlig når man ikke har ressurser til å være til stede. Der finner de at laget med få seire og mange tap er bedre enn laget med flere seire og færre tap.

Det er ikke så lenge siden NHHI toppet 2.divisjon-tabellen i Region Vest med 0 seire og 7 tap. Fredrik Hannestad har sett seg lei på uviktige debatter i vår lille andedam og spør: «Hva er det viktigste vi konkret må gjøre for å øke medlemstallet i norsk basket?».

Tja, vi kan jo begynne i den enden som handler om å få aksept og forståelse for det vi driver med.

– Hva!?! Har dere ikke landslag – seriøst!?! Det er vel ingen idrett som ikke har et landslag.
Svar: Vi har ikke seniorlandslag, men masse landslag som teppelegger sesongkalenderen med camper og samlinger som gjør det bortimot umulig å betjene et klubblag. Men basketball er i hvert fall en billig idrett. Hvis du som 16-åring kommer på landslaget koster det bare 20 000 i egenandel.

– Jamen, så rar denne tabellen er da: Laget som ikke har tapt en eneste kamp ligger jo på 5.plass..!?! selv om de har vunnet like mange flere kamper enn laget som leder.
Svar: Ja, det er i tilfelle et lag gir walk over, skjønner du.

– Det er jo ikke lov å røre hverandre i basketball.
Svar: Joda, neida. Det er masse kontakt –det er en veldig fysisk sport, men… Det er litt vanskelig å forklare.

Osv., osv.

Vi evner altså ikke å ta umiddelbart tak og fikse det Fredrik Hannestad omtaler som «et voldsomt engasjement rundt en fullstendig uviktig sak om poengberegning i serietabellene». Hvis engasjementet er så stort om noe så «uviktig», så er det kanskje viktig for folk flest. Lag en egen tabell for BLNO og KL, da vel. Verre er det ikke.

«Jeg ble skikkelig overrasket over den øredøvende tausheten i det norske basketballmiljøet etter at det for to år siden ble lagt fram en NBBF-rapport som ga anbefalinger om hvordan norsk basket bør vokse. Her ble det foreslått kontroversielle tiltak som ville gitt bakoversveis til innbarkede basketentusiaster dersom rapporten ble lest og forstått».

Nettopp. Dersom rapporten ble lest.

For egen del datt jeg av på side 6, da jeg kom til overskriften «Reliabilitet og validitet». Som et arbeidsverkstøy for et styre er Merkevareutvalgets rapport sikkert utmerket. Men som et middel til å pirre interessen og engasjementet hos spillere, dommere, trenere og støtteapparat funker det ikke.

Det står mye om kommunikasjon i rapporten, og det meste er fornuftige tanker. Det står blant annet at basket.no skal relanseres. Resultatet har vi fått nå: Når du går inn på siden får du internetts største bilde av en kar som sover stående. Hvis du scroller nedover kommer internetts største knapper/pekere til underkategorier og om du ikke er lei av å scrolle risikerer du å finne en nyhet eller to i bånn. Der finner du referater fra kampene som har vært spilt. For eksempel det innsiktsfulle stykket om Gimle-Nidaros helgen som var. Egentlig et litt overraskende Gimle-tap selv om Nidaros med fullt lag har vist seg som en svært vanskelig motstander. I referatet står det ikke et ord om at Gimle stilte uten to helt sentrale spillere, amerikaneren og Lars Espe. I stedet fikk vi servert høydepunkter som « Lagene fulgte hverandre tett i første periode, hvor begge lag bommet på endel skudd.». Jepp. Det er ofte sånn. Lagene bommer på en del skudd.

Jeg hører allerede forklaringene: Det er vanskelig å skrive om alle lag og kamper. Umulig å være til stede over alt. Umulig å få noen til å bidra med stoff. Ser den! Og det er selvfølgelig ikke skribentens feil. Men så gjør noe med det da! Etabler en ordning blant elitelagene der det er et krav at de melder inn/mailer inn viktige journalistiske poenger fra kampene som er spilt. Og sørg samtidig for saftige bøter når det ikke etterleves.

Hele mitt voksne liv har jeg levd av å bedrive ord. Og for å være ærlig blir jeg drittlei når det blir for mange av dem – sånn som denne bloggen. Jeg er lei av ord som kompetansedrevet, prioriteringspyramide, prosesstyring og etterprøvbarhet. Jeg er såpass utålmodig at jeg forventer action. For over et halvt år siden – før Tinget skulle behandle enda en handlingsplan for norsk basketball – forsøkte jeg å beskrive hva og hvordan.

Visjoner og mål er som regel ganske ulne greier. Lite konkret. Først når vi forsøker å fylle dette med innhold og konkrete tiltak blir det litt orden på det. Jeg synes dette er bra greier om du skal beskrive mål og mening:

VISJON

Muligheter for alle
Lav terskel, høyt under taket.
Den billige idretten som gir deg dyrebare opplevelser.
Alle har råd til å begynne; ingen har råd til å slutte.

 

VERDIER  – vi er

engasjerende – opplevelser for livet
engasjerte – vi bryr oss
inkluderende  – alle skal med
spenstige – best der det gjelder, ikke bare når det gjelder

MÅLET VÅRT

Vi vil være et naturlig valg for barn og unge
Vi vil oppleves som trendsettende
Vi går foran, vi dilter ikke etter
Vi vil gi alle kurven

Jeg har alltid ment at vi har vært for lite flinke på skolene. Fremtidens spillere går på skolen. Fremtidens spillere får tilbud om håndball og fotball i ranselposten før de hører om basketball. Og, det er alltid irriterende å høre om basketball i skolegymmen; lærere som ikke kan noe – som ikke kan lære bort noe, som ikke kan regler. Om kurver som henger på halv tolv, nett som er borte, baner som er mangelfullt merket. Om elendige plastballer uten tilstrekkelig mye luft.

Her er noen greier som enkelt lar seg gjennomføre. Jeg foreslo det for 7 måneder siden, men tror ikke det har skjedd noe. Alt dette er billig, det er lett å gjennomføre og det er lett å tenke seg at det kan gi resultater.

BESTE OG DÅRLIGSTE SKOLEKURV
Dra i gang en nasjonal konkurranse om den fineste og dårligste skolekurven/skolebanen. Egen Facebook-gruppe, og også på Instagram. Få skoler/klasser/elever til å sende inn bilder og dokumentasjon på det fineste og også det dårligste utstyret. En av de dårligste vinner nytt utstyr sponset av basketballforbundet og/eller en leverandør. Den fineste/beste vinner besøk av ligaspillere/-trenere eller noe deromkring.

NASJONAL SKOLESTRAFFEKONKURRANSE
Vi kjører på med en nasjonal straffekonkurranse på barneskoler eller ungdomstrinnene. Definér såre enkle regler og sørg for å kåre klassevinnere og deretter skolevinnere lokalt og regionalt. Vinnerne møtes til dyst i forbindelse med NM-sluttspillet i BLNO/KL. De får betalt reise og opphold.

SKOLEFERDIGHETSMERKER
Jeg har selv vært med på å definere og utforme retningslinjene for NBBFs ferdighetsmerker, men jeg er usikker på om de blir brukt i særlig grad..? Sørg for å lage/definere to nye merker for bruk på skolene: Ett enkelt ferdighetsmerke for elever – og ett for lærere som går mer på basiskunnskap enn tekniske ferdigheter. Send infomateriell i bøttevis til skolene og sørg for å følge opp med gymlærere og rektorer! Aftenposten har lenge brukt “det er godt å vite” som slogan. Dette kan hete “det er kult å kunne”.

BARNEBURSDAGER
Bursdager for mine to sønner har vært mest vellykket når vi har samlet gjestene i en idrettshall med basketball som fokus. Jeg tipper ganske mange foreldre begynner å bli grundig lei av å måtte betale i dyre dommer for bursdager på Megazone, bowlingbursdag, kino eller andre ting. For en mye lavere kostnad får de i stedet NBBFS “barnebursdagspakke” som i tillegg til ball og kule T-shirts inneholder feks jongleringsballer, en kortstokk med basketmotiver, en quiz, et sett av leker/konkurranser som er enkle å gjennomføre i bursdagen.

MIN DRØMMEWEEKEND
Vi inviterer alle aktive under 15 år til å bli med på en nasjonal ferdighetskonkurranse. De skal dokumentere basketballferdigheter med mobilen som videokamera. Resultatet skal lastes opp for å være med i konkurransen. De må beherske feks tre forhåndsdefinerte øvelser – pluss en selvvalgt. En jury kårer vinneren som får en drømmeweekend. Kanskje en helg i USA med NBA-kamp – med en forelder. Burde være greit å få sponsor på noe sånt.

KOMMUNIKASJONSPRISEN
Hvert år deles det ut utmerkelser til trener, dommere og spillere. Det er stas å få pris for beste trener, dommer, snilleste spiller, beste forsvarsspiller og beste returtager. Men et er fortsatt ikke opprettet en pris for beste kommunkator: Hvilken klubb, hvilket lag eller hvilken enkeltperson har i løpet av sesongen vært dyktigst på kommunikasjon. Hvem har den mest aktive Instagram-kontoen. Hvem er best på Twitter og Facebook? Er det klubben som sørger for live stream fra kampene som fortjener en pris, kanskje? Er det kanskje Sandvika som i Scania Cup-kvalifiseringen inviterte alle inn i egen Facebook-gruppe der kampene ble stremaet live?

BESTE KAMPREFERAT
Forbund, klubber og lag skriver om kampene sine. Og det gjør de med varierende hell. Altfor mange planker kampskjemaet. Referater helt uten poenger, annet enn det som ble notert på skjemaet. Tannløst, blodfattig og uinteressant. Hvem leverer det beste referatet i løpet av sesongen? Send inn kandidater til juryen!

 


Legg igjen en kommentar

69 – 108 – 95

Kollega Odd Teigen i Skjetten er en driftig kar.  Og han har på imponerende vis laget treningsprogram for seg selv.  Han løper, hopper, spiller og skyter.  Han skal bli bedre – og sannsynligvis er en del av motivasjonen at han vil leve lenger.  Jeg har holdt på med mitt i det stille.

69:

Året må være noe sånt som 1974, og jeg er tatt ut i stallen til juniorlandslaget. Coach Kjell Dagestad er en seriøs kar, og assistenten hans, Terje Narvesen, er av samme kaliber. Jeg har bare spilt basketball noen svært få år, og veien til landslaget er latterlig kort.  Dagestad og Narvesen kjørte oss gjennom NADA-testen. Ja, nettopp: NArvesen/DAgestad-testen.  En slags hinderløype på Idrettshøgskolen.  Over og under hindre.  Sidelengs og bakover. Ikke veldig relevant, følte jeg – men kanskje var jeg ikke helt håpløs. Eller var det bare at jeg var høyere enn gjennomsnittet?

Mer forståelig var spenst-testen.  Fortsatt på NIH, og med belte rundt livet.  Hopp! Så ser du hvor høyt du kommer.  Jeg ble målt til 69 centimeter. Tror det var ganske bra, og kanskje husker jeg helt feil, men 69 har liksom etset seg inn i hukommelsen uansett. Med 69 i spenst og bestått hinderløype kvalifiserte jeg altså til landslaget.

Men det var ikke bare løyper og tester. Det var også treningsprogram for sommeren.  Det husker jeg spesielt godt fordi jeg ikke gjorde noe som helst.  Jeg var, og er, helt uten even til å pushe meg selv.  Treningsprogram!?! Herregud, så innmari seriøst dette var blitt da.  Jeg gjennomførte noe tilnærmet ingenting av det som ble foreskrevet, men ingen gjennomskuet det. Tror jeg.

Det ble i hvert fall to juniorlandskamper av det. Vi tapte med henholdsvis 70 og 80 poeng for Vest-Tyskland.

108:

Omtrent hvert år er jeg innom fastlegen min.  Helårssjekk… Da er det blodprøver, blodtrykk og de vanlige greiene. Og en oblogatorisk tur på vekten: 108 kg har vært ganske konstant.  Har tenkt at det egentlig er litt flaut.  108 kg!! Har regnet litt på BMI (Body Mass Index), og hvis jeg jukset litt kryper jeg akkurat inn under «småfet». Har forberedt meg på moralåreken fra doktor Gjefsen, men han sier ingenting.

Hyggelig kar!

Bra kolesterol-verdier.  Det er målestokken. Da er Gjefsen fornøyd.

108 kg er mye.  Særlig når du også har fått konstatert artrose.  Har ikke hørt om det, nei? Det er slitasje i leddene, for eksempel i knærne. Det betyr at da vi hadde treninger i BIP (Bærum Idrettspark) var knærne mine helt ødelagt selv om jeg bare hadde gått rundt i hallen i to timer.  BIP har kunstdekke med svært stor friksjon.  Dermed slites knærne og det gjør vondt. Selv aktive spillere har problemer med dekket i BIP.

Hva man gjør med det?  I min alder skifter man knær. Du får kneledd i titan, og så er alt stas igjen.

Helt uaktuelt for meg!  Jeg skal virkelig ikke ha noe i titan.  Noe som piper i sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Skift knær, så kan du være med på gamlis-basketen i Nadderudhallen torsdager..!  Også det er helt uinteressant – dårlige knær eller ikke.  Jeg hater tanken på å være en av disse gamle gutta som mener de kan alt om basketball, som mener de kan kan reglene, som tror de skjønner hvordan man skal spille. For meg blir det bare teit.

Men uansett, det hadde vært greit å kunne gå normalt. Jeg har ikke tall på hvor mange som sier «jeg synes du halter». De sier det selv om jeg selv mener jeg går helt normalt.  Lett og ledig. Uanstrengt, lett på tå…

Altså må man ta tak.  En del av løsningen er å gå ned i vekt.  108 kg på dårlige knær er en dårlig kombo. Og vil alltid være det.

Det har vært sånn at på treninger med 02-laget har jeg sett ut som en blanding av en krøpling og en tulling hvis jeg skal hente en løs ball.  Jeg har ikke klart å bevege meg på normalt vis.

Jeg har hatet det, men jeg har ikke gjort noe med det. Og disse gutta har vært hyggelige nok til ikke å si noe.  Men de har nok sett det.

95:

Nå veier jeg 95 kg.  Etter Basketskolen i juni bestemte jeg meg for at i stedet for å bli med 02-gutta mine på treningsstudio for å se på, så kan jeg like godt trene selv. Disse gutta klarer seg helt utmerket på egen hånd.  De er seriøse, målbevisste og treningsdedikerte. Altså trenger de ikke min hjelp lenger – annet enn til å kjøre til og fra Vest Helse.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg hater å trene.  Treningen er ikke så gær’n, men jeg misliker sterkt å eksponere meg selv.  Jeg vil helst ikke være sammen med andre. Men på et treningsstudio er du sammen med andre. Basta!

Der er hun som alltid har matchende treningstøy i rosa.  Der er han som skal bli bokser. Der er han som alltid leser DN på ergometersykkelen. Der er verdens hyggeliste PT som sier at jeg er imponerende.

Det er blitt sånn nå at folk kjenner meg igjen.  Grøss og gru!  Men heldigvis er de mer opptatt av at det er en imponerende gjeng 14-åringer jeg har med meg enn hva jeg holder på med.

Jeg har fått et program at Torbjørn (Fritzen).  Jeg sykler.  Jeg gjør øvelser for knærne.

Og det blir stadig bedre.

Jeg kjenner meg selv godt nok til ikke å gå ut i 100. Da tar det fort slutt. Jeg har alltid skullet være så innmari flink at jeg drar til maks.  Det har holdt i maks en uke, så har det vært slutt.

Det jeg driver med nå er helt basic.  Sykkelturer på en halvtime.  Så forsøker jeg å øke intensitetsnivået.  Av og til klarer jeg det. Av og til ikke.  Men jeg er på treningsenteret, og jeg har overvunnet den første angsten for å bli sett av andre.

Neste utfordring er ellipsemaskinen.  Jeg vet at den forbrenner fett mer effektivt enn mye annet.  Sykling er i realiteten bare surr dersom du er opptatt av effekt og resultater.  Men ellipsegreiene ser så himla teit ut at jeg kvier meg.  Kanskje en gang jeg er der alene.  Lørdag kl. 08.00 for eksempel.  Da er det ikke mange der.

90?

Når du er 198 cm med kraftig benbygning, er det ikke sikkert at du skal ned i 90 kg.  Kanskje målet bør være å ommøblere kroppen litt.  Flytte noen kilo til andre steder..?  Får se.  Akkurat nå er jeg litt fornøyd med at jeg har vært ganske steady i et halvt år.  Det har aldri skjedd før, ei heller da jeg var aktiv.

Og det er en gjeng 14-åringer som skal ha æren.

Takk for hjelpen!

 

 


Legg igjen en kommentar

Om trygge ledelser og samvittighet

 

(Gimle BBK-Kongsberg Miners 99-102 e.e.o.)

Gimle ledet med 14 poeng og det var mindre enn to minutter igjen å spille.  Kongsberg startet kampen best, men etter at Gimle fikk summet seg, tok de helt over. Til tider var hjemmelaget helt dominerende, og det var aldri noen tvil om at Gimle kunne cruise i mål. De var kort og godt bedre.

Men så bestemte Gimle-coachen seg for å la lagets «second strings» styre skuta trygt i havn. Spillerne som normalt er henvist til benken i avgjørende øyeblikk ble satt på banen.  Det var nå de skulle få verdifull erfaring. Det var nå de skulle vise at de kunne holde Kongsberg fra livet og trygge enda en Gimle-seier.

Men Kongsberg ga seg ikke.  Snarere været de muligheten for å legge press på en gjeng spillere som nødvendigvis var ørlite nervøse. 92-78 ble til 92-80 og 92-82, men med bare 60 sekunder igjen var det fortsatt Gimle opp med 10.

Men så.

Først et innkast som aldri kom inn på banen. Så en driblefeil.  Så en 8-sekunders overtredelse. Med et halvt minutt igjen er det plutselig bare 3 poeng som skiller lagene. Startingen kommer på banen igjen med 20 sekunder igjen, men stillingen er ikke til å redde. Kampen går til ekstraomgang og Gimle taper.  Skjønt, akkurat denne kampen er det nok coachene som taper. De gjør det mange av oss har gjort før dem, og som mange kommer til å gjøre senere også: De har samvittighet for en gjeng som normalt ikke spiller mye.  Som normalt ikke får muligheten til å bryne seg på tøffe situasjoner.  Og når det først går galt vil man dem ikke så vondt at de blir tatt ut igjen med en gang.  Det blir rett og slett for ydmykende og kan være ødeleggende for selvtilliten.

Dermed blir fasit en tapt kamp, et par ulykksalige avgjørelser av coachene og lærdom for alle parter.

Dette har jeg vært med på selv – altfor mange ganger.  Du føler deg sikker på at kampen er vunnet og du synes det er riktig og viktig at samtlige spillere får kvalitetsminutter. Så innser du plutselig at den tilsynelatende trygge ledelsen blir spist opp. Og dilemmaet er kjipt nok: Å nappe ut noen som nettopp ble satt inn. Hvis det går bra er det jo gull.  Går det gærn’t er det ødeleggende for alle.

«Det går fort i basketball», sies det.  Ja, virkelig!

Det er mye å lære av dette.  For eksempel at ingen ledelse er trygg i basketball. Eller at det er idiotisk å ansette coacher med samvittighet og tanke for alle..?

 

P.S. Har du noen tilsvarende opplevelser du kan tenke deg å dele med andre?